This cowboy´s running from himself

1. del

I arkivet ligger det flere forsøk på tekster jeg har prøvd å skrive siden sist, i juni en gang. Jeg leser dem på nytt og innser at de har ingenting å formidle. Det er bare ord. Det eneste som går igjen er en ting som slo meg da jeg så El Cuero fremføre førsteskiva i september da Bonanza feira år. Da de spilte "When I Slip Away" og det eneste jeg stod igjen med, den eneste tanken, idéen om noe, verdt å ta vare på etter den kvelden, var at det er så mye som skal og som må avsluttes. Tenkte at dette, der og da, ville vært ei så jævlig verdig avslutning. Jeg tror det var det at musikken føltes mjuk, jeg tror det var det at jeg har ting jeg må avslutte, for akkurat da føltes det lett når det egentlig er vanskelig, føltes det ikke umulig å gråte før man ler, og sjøl om man ikke kan feste løvet på trærne igjen, så kommer bladene alltid tilbake.

Og det er det jeg har tenkt på da, de siste månedene. Ting som må avsluttes og de verdige situasjonene jeg kunne gjort det i, men som jeg lot gå fordi jeg er så jævla feig.

--

Dette skreiv jeg på nyttårsaften, mitt forsøk på å oppsummere den tida som hadde gått siden sist, fremdeles i juni en gang. Jeg begynte på en del 2 også, men kom meg aldri noen vei med det. Og jeg veit ikke om jeg har kommet noen vei siden 31. desember, men den siste tida har jeg hatt mange ord i meg, og jeg tenker at noen av dem kan komme til syne her, sjøl om flesteparten havner i notatboka og på word-dokumenter. For jeg skriver jo fremdeles sjøl om det ikke skjer noe, og det må vel telle for noe. Jeg gjør alt det andre jeg skal gjøre også, og man kan plusse på en snart fullført måned med praksis til uka også. Alt ligner altså seg sjøl, men jeg sto på Ferdigsnakka forrige mandag og innså at jeg må være aktiv, så jeg prøver å gjøre det også. Aktivt si føkk det til uthalinger, og bare fortsette og fortsette og fortsette.

Og sjøl om det ikke er februar og 2010, så hører jeg på "Strange Colour Blue", liveversjonen, av Madrugada. Husker hvordan jeg lengta etter mørke og våte gater i en by jeg ikke bodde i, og nå er jeg her. Oslo har vært vått de siste dagene og det var mørkt da jeg gikk hjem fra jobb i går kveld. Aner ikke hvorfor den låta kom tilbake til meg, men den minner meg om en blå horisont og alt som ligger bak. Det er så mange år siden, men fremdeles leiter jeg etter alt det som ligger bak.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits