And the poets down here don't write nothin' at all / They just stand back and let it all be

En etter en tar vi sommerferie, hele gjengen. Vi har klart det, nok en gang, og sensor og eksaminator lo med meg da jeg snakka om tospråklighet og faghistorie på muntlig eksamen. Det er sommerferie, det er følelsen av frihet og det er en tendens av Stockholmsyndrom nå som jeg ikke lenger trenger å være på lesesalen. Drar ikke på fylla slik vi gjorde for to år siden. Tar det heller rolig, fire eller fem flasker Grans Premium, og så går jeg hjem i duskregnet forbi Vår frelsers gravlund. Hører på "Brother is gone", så klart hører jeg på den, og et lite øyeblikk kjenner jeg panikken fyke gjennom meg, for jeg husker i fjor, da det var Randy Newmans "Baltimore" som satt fast på innsida av kroppen min og gjorde vondt, og nå klarer jeg den ikke på grunn av alt som følger med den. Kjenner panikken for jeg kan ikke se for meg at jeg et år fram i tid kanskje ikke skal klare å høre på "Brother is gone" på grunn av alt jeg forbinder med den. Klarer ikke å se for meg vanlige dager der den låta ikke affekterer meg lenger. Kjenner panikken for jeg trenger at den låta affekterer meg.

Tenker på i fjor, da vi var ferdige med eksamenene våre den gang, og husker vi dro ut for å feire seint en kveld i slutten av mai og begynnelsen av juni, seint fordi jeg hadde jobba kveldsvakt og andre blei forsinka oppe på Kringsjå og andre igjen måtte pakke kofferten før dem dro ut og møtte resten. Husker hvor irrasjonelt irritert jeg var fordi vi havna på The Scotsman i Karl Johan, og hvordan jeg demonstrativt blei sittende og konsentrere meg om trubadurduoen som spilte låter som sjøl den mest rutinerte pubgjest har mista tellinga på hvor mange ganger har blitt spilt. Og det som skjedde var litt som det som skjedde i mars da jeg plutselig fant "Brother is gone", eller omvendt, at den fant meg. For trubadurene spilte ei låt jeg visste jeg hadde hørt før en eller annen plass, kom faen meg ikke på hvor, helt til Mathias lente seg fram mot meg og spurte om jeg visste hvem artisten var og jeg måtte si nei, var helt blank, ikke sant. Elvis Presley med "Burning Love", sa han. Og så kom jeg på det. Det er jo låta Lilo digger i Lilo & Stitch. Som blei låta vi digga til på The Scotsman og som jeg fremdeles hadde på hjernen da trubadurene hadde spilt settet sitt ferdig og sjappa var i ferd med å stenge, mens vi sto og samla motet for å snakke med dem fordi han ene hadde kinnskjegg. Dem var hyggelige folk, vi hadde felles bekjente fra Kristiansund og de syntes den slitte skinnjakka mi var kul. Elvis føkkings Presley og verdens lykkeligste låt til tross for at Elvis sjøl ikke var særlig lykkelig, og vi dro hjem til hybelen min på St.Hanshaugen, en hel svær gjeng pressa inn på 16 kvadratmeter, vi drakk Grans Premium og så sola stå opp og male veggene i et lys av gull på bygningen på den andre siden av gata. Sommerferie og frihet og "Burning Love" som blei låta vi skulle digge til gjennom hele sommeren, mens vi kjørte rundt i Jordbæra hjemme i Kristiansund, og som vi dansa til på alle vorsa før vi dro ut i natta og prøvde å finne hva det nå er man prøver å finne etter midnatt i Kristiansund.

I fjor skreiv jeg om de stille dagene for det som alltid er utfordringa når man har tatt sommerferie, er å ikke bli stillestående. Jeg veit ikke hvorvidt jeg blei det i fjor, jeg husker bare tanken på de stille dagene og behovet for å sortere soundtracket for hver bidige juni som kommer og går. Nå er det juni på nytt og jeg har ikke helt funnet ut hvilke låter som skal være lyden i år. Men vi lovde hverandre å holde kontakten sommeren gjennom, for sommeren kan være så innmari lang og sommeren kan innebære så veldig mye avstand, og en liten del av meg tenkte at det er for seint, for det var i fjor at Brian Fallon i The Gaslight Anthem sang "And if you never let me go, well, I will never let you down" og det var i fjor jeg kjørte rundt på jakt etter solnedgangene med den låta høyt fra høyttalerne og tenkte jeg ville være alle andre plasser enn akkurat her. Det er juni på nytt og er kanskje ikke et løfte bedre enn ingenting.

"And the poets down here don't write nothin' at all / They just stand back and let it all be" synger Springsteen på "Jungleland" fra Born to Run, og jeg har hørt mye på Springsteen de siste ukene for av all musikk jeg regner blant favorittene mine, så er det bare Springsteen som er rein lykke uten en bitter ettersmak. Og jeg har ikke skrevet på ordentlig siden kanskje en gang før påske, blei okkupert av så mye annet etter hvert, men nå tar jeg fatt i penna igjen, vil skrive en hel del, noterer alt som faller meg inn, på mobilen og ned i notatboka. Som hun jenta på trikken som la hånda si på arma mi for ikke å miste balansen idet hun bevegde seg bakover i vogna. Beskriver han gutten som gikk nede på gata og som jeg sto og så på fra vinduet mitt (for av og til bare glor jeg). Skriver om den gamle mannen i rullestol som av og til er innom Rema og handler i kassa mi, og som jeg alltid er på nippet til å grine av bare fordi han så er forbanna positiv. Sånne ting. Små ting vi kanskje ikke tenker over, men dem er der like fullt. Det frivillige eksilet mitt i Nord-Norge som jeg har snakka om i en liten evighet, og jeg har fått fri i uke 31, må snart gi beskjed om at jeg kommer. Og for hver dag som går blir jeg mer usikker og for hver dag som går blir jeg mer sikker. På at dette må gjøres og at jeg skal gjennomføre det. Det er så jævla idiotisk. Det er så jævla bra.

Sommerferie og følelsen av frihet. Jeg tenker på semesteret som bare fløy forbi, det sa jeg allerede i mars, og det finnes en million øyeblikk jeg ønsker kunne vart i en liten evighet. Juni og kanskje er det de stille dagene på nytt, men jeg håper jeg får en million øyeblikk jeg ønsker kunne vart for alltid.

Én kommentar

Linn Therese Dagsland

12.06.2014 kl.11:56

så herlige bilder :-D håper du får en fantastisk torsdag og en fabelaktig sommer(ferie)! :-D

Elida

01.09.2014 kl.12:20

Kom igjen a, beibigørl

Skriv en ny kommentar

hits