Old Satan, he's a man of his word

1.

Vi snakker om ting vi har snakka om tusen ganger før. Du snakker. Jeg lytter. Lytter til jeg hører noe som ikke ligner på noe jeg har hørt før, og jeg må spørre, noe jeg egentlig aldri gjør - hvilken låt er dette? Så er den der. Ry Cooders 'Brother is gone'. Plutselig er den der, og det er som å innse at en kjær venn har vært savna altfor lenge, men endelig er man sammen igjen og livet føles mer komplett enn hva det gjorde sekunder tidligere. Den bare fanga meg. Mandolinspillet som er så innmari melankolsk og Ry som høres ut som om han knapt er kommet i tjueåra, til tross for sine 67 år. Han høres ut som en typisk hipp dude jeg kan forestille meg er fra L.A. eller noe, i stedet er det Ry Cooder. Mannen som i form av debutalbumet fra 1970 har stått i platehylla mi siden den gangen jeg jobba med Ragnar, og han ga den til meg, enten til jul eller bursdag, jeg husker ikke. Og jeg som alltid har sagt at man ikke er klar før man er klar, og av og til tar musikk årevis, men en sjelden gang trenger jeg ikke mer enn ett par sekunder før jeg må legge meg ned på gulvet for å komme helt inntil høyttalerne, før jeg må sjekke opp teksten på nett og dra avgårde for å kjøpe skiva, helst på vinyl, bare for å ha noe å holde fast i. Av og til trenger jeg ikke mer enn ett par sekunder før jeg lar ei låt velte meg, før jeg kantrer totalt og ikke er i balanse igjen før jeg virkelig har lytta meg inn til skjelettet av den. Jeg rakk det aldri med 'Brother is gone'. Alt gikk for fort og før jeg visste ordet av det, så var det låta som satte seg fast på innsida av meg. Jeg kjente det mens jeg sto på jobb og ønska alle kundene en god dag. Kjente det på innsida av kroppen da jeg sa "føkk det" til alle vanene jeg vanligvis overlever på og heller blei sittende og spille den om og om igjen mens jeg leste teksten til jeg kunne den utenat. You will be exalted in the evil works of men / High power rollin' over land and sea / But some dark night I'll be coming 'round again / And take one of you down back to hell with me. Kjente det mens jeg gikk hjem seint om natta med låta på hodetelefonene og jeg hadde så jævlig lyst til å gråte fordi det er ei sånn låt som krever noen modige tårer i de rette øyeblikka, men jeg fikk det faen ikke til. Det er ei sånn låt jeg kommer til å høre igjen om ett, fem eller ti år, og fremdeles huske denne tida som om det var i går. Huske alt, for nå sitter det på innsida av kroppen min, akkurat som låta som nekter å gi slipp. Det er ei sånn låt som gjør godt og vondt på en og samma gang, og dem tar man vare på for hvor mange sånne låter finnes det egentlig og hvor ofte føler man at en annen sier akkurat det man vil si sjøl? Hvor ofte er det en annen som formulerer orda man sjøl ikke får til, ikke vil, ikke tør å formulere fordi man er så ufattelig redd for den uutgrunnelige stillheta som eventuelt kan komme i ettertid. Så jeg lar låta snakke til jeg føler den har sagt alt jeg vil si. Jeg lar låta være soundtracket til disse dagene så jeg i ettertid husker hvordan de hørtes ut som.

 2. 

Og dagene jeg snakker om er de dagene som er nå. Dager som forsvinner fortere enn jeg rekker å trekke pusten for å holde følge. Plutselig var det mars og snart er den over. Sola kom på kvinnedagen, og vi brunsja på Nighthawk og drakk drinker med whisky, før vi gikk til Youngstorget, hørte på appellene og gikk i toget under parolen for nei til reservasjonsrett. Vi samla oss for Grans og Grand Prix, og jeg stemte femti ganger på El Cuero. Lydnivået i Oskar Braathens gate nådde et farlig høyt nivå og et glassbord blei nesten knust da dem blei sendt videre til finalen, for fy faen, den kvelden var jeg blodfan. Dansa oss svette og edru, og gikk hjem og kollapsa i senga. Det føles som om den siste tida har vært en evig snurr. Nå stresser jeg over kvalifiseringsoppgaven i norsk grammatikk, og vil helst be om litt mindre angst i monitor. Nå er mars snart over og jeg føler meg gammal som tenker at tida flyr fort. Men den gjør det, og det er ikke mulig å stoppe opp og fryse de øyeblikka du vil skal vare i en liten evighet. Som den rå følelsen av lykke da favorittbandet blei sendt videre til finalen i Melodi Grand Prix. Å oppdage kombinasjonen av rødvin og cola og tenke at det funker faen så bra, for det er voksent samtidig som det er sjukt barnslig. Å drasse en haug med bøker fram og tilbake til Blindern mens man myser mot sola og kjenner på hvor digg det er, at vintern var over på et blunk og før vi veit ordet av det er det nesten sommer og sjukt hett å sitte innestengt på lesesalen og pugge til eksamene. Mars er snart over, det er sol og skinnjakke og tørr asfalt. Det er musikk og bøker og å prøve å skape en litterær verden det er mulig å bevege seg i. Det er å prøve å balansere alt dette, og av og til funker det, andre ganger ramler alt over hverandre. Det er Ry Cooders 'Brother is gone', låta som føles akkurat sånn. Å ramle ned før man stabler seg på beina igjen.


Alle bilder: private

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits