Dette er de stille dagene

En gang i juni 2008 starta sommerferien og jeg gikk ut av den blå skolegården og Bruce Springsteens "Magic" var soundtracket for den tida der. Springsteen som brakte bandet sammen igjen og det var det jeg trodde på - at ting kan hentes tilbake igjen. "The Devil's Arcade" og jeg satt på bussen og så refleksjonen av grønne bjørketrær og solskinn i glassvinduet og dissonansen i det albumet er "Terry's Song". Det gjemte sporet om en avdød mann som betydde alt og Bruce må ha begynt å ane at ingenting varer evig.

 "They say you can't take it with you, but I think that they're wrong/'Cause all I know is I woke up this morning and something big was gone"

 Vi har så mange somre bak oss, og enda flere lengre frem. Men det er "Yellow Moon" som siden 2011 ikke har sluppet taket, som aldri kommer til å gjøre det, og det er faktisk helt i orden for meg. Å kjøre de tomme gatene seint om kvelden og det er den som spilles og jeg kan gjenta meg til det kjedsommelige om akkurat den greia der. Den greia med "Yellow Moon" og fremdeles har jeg ikke skjønt den og forhåpentligvis kommer jeg aldri til å gjøre det heller. Jeg bare fortsetter å gi den ord, et språk og jeg fortsetter å stå like uvitende tilbake og det er helt i orden for meg. For det er "Yellow Moon", tomme gater og hjertet mitt som vokser seg altfor stort.

 Juni 2012 og jeg lå i senga på studenthybelen og kjente sola som varma inn gjennom vinduet. Satan, så hett det var og Jorunn hadde nettopp vært på besøk og jeg hadde vist henne Springsteens "Wrecking Ball" og sagt at denne gjør meg så innmari lykkelig og hun hadde spurt "du liker sanger som handler om hjemme, gjør du ikke?" og jeg husker ikke lenger hva jeg svarte, om jeg svarte, i stedet satte hun på Patti Smiths Wave. Spor nummer to var den fineste låta, sa hun - "Dancing Barefoot" - og det var noe med den gitaren og vokalen og helt på slutten når Patti synger om og om igjen Oh god I fell for you og den setninga satte seg fast i huet mitt og har ikke sluppet taket siden. Og dem dagene seinere, tidlig i juni og vi hadde overlevd litteraturvitenskapelige grunnlagsproblemer og sommerferien var bare en hjemmeeksamen unna, så lå jeg i senga, var klam på grunn av varmen som invaderte rommet, og jeg hørte på "Dancing Barefoot" - hørte Patti synge Here I go and I don't know why - og jeg syntes verden var rar for det var minst tre personer jeg ikke skjønte meg på, på det tidspunktet og jeg hadde en gryende eksistensiell kjærlighetssorg for hele verden, men hvem kan vite når sånt slår inn. Hvem kan vite når alt plutselig er helt annerledes og hvorfor. Og tittelsporet, ikke minst. Den dramatiske pianospillinga og Patti som nesten høres sjenert ut, som ei lita jente og det er rart for Patti er så jævla tøff samtidig som hun er sårbar og jeg tenker faen, for en bra måte å balansere alt på og jeg ønsker jeg kunne balansert mitt på samma måte.

 "Hi, hi, I was running after you for a long time/I, I was watching you for, actually, I've watched you for a long time/I like to watch when you're walking back and forth on the beach/And the way you, the way your cloth looks, I like"

 For den tida der var rar, ikke sant. Og husker dere jeg skreiv det - hvordan de dagene skulle låte i all ettertid? Jeg sa Neil Youngs "Cowgirl In The Sand" og Patti Smiths "Dancing Barefoot". For jeg var Springsteen og jeg hadde rett. For det er musikken jeg hører når jeg ser tilbake på det nå, ett år seinere. Det er den skjøre gitaren helt i starten på "Cowgirl In The Sand" og Patti som messer om og om igjen Oh god I fell for you. Og jeg tror soundtrackene legger seg lag på lag over livene våre, at for hvert år som går så kan vi legge til ei låt til, ei låt som påberoper seg retten til å kunne si noe om hvordan vi har det, hvordan vi føler det, om hva som verker på innsida av kroppene våre og hva vi lengter etter å brøle ut til hele verden, og etter mange nok år har vi ei spilleliste som varer et helt liv. Har vi ei spilleliste som forteller om et helt liv, eller i det minste en viss periode av det livet.

 Og akkurat nå er det spillelista mi for juni som opptar meg. De tidlige dagene i juni, når jeg har fått lesesal og pensum i vranghalsen og alt jeg lengter etter er den milde sommerbrisen mot huden og kaldt øl. Dette er de stille dagene. Når ingenting egentlig skjer, men så skjer det så jævla mye allikevel og jeg har lyst til å brøle det ut til verden, men det er ikke min rolle å spille, så jeg overlater manuset til Brian Fallon og resten av gutta i The Gaslight Anthem for dem får det til, dem kan gjøre det for meg. Og når dem synger "Come July, we'll ride the ferris wheel, go round and round and round. And if you never let me go, well, I will never let you down" så har jeg liksom fått sagt det jeg vil si da. Sjøl om det ikke nødvendigvis er noen som får det med seg, for som sagt - dette er de stille dagene.

 Dette er juni 2013 og det er ikke nødvendigvis de låtene om hjemme som spilles mest og som spiller størst rolle. Men jeg tviholder på soundtracket mitt, for du kan ikke fjerne lyden fra livet ditt. Vi må ha lyd til å fylle de stille dagene med mening. For jeg trenger Springsteen og låtene om hva enn hjemme nå er, låtene om savn og jeg har lært at det kommer ikke noe godt ut av å savne. Jeg trenger Neil og Patti fordi dem for meg står som to motpoler da jeg i fjor så opp på den blodrøde himmelen i Kristiansund og sa jeg hadde kjærlighetssorg for hele verden og jeg kommer aldri, aldri, aldri til å glemme akkurat det der. Og jeg trenger The Gaslight Anthem, og ikke le nå, men, dem får meg til å føle meg ung. Ikke ung slik jeg er nå, men ung på en måte jeg aldri var fordi heller ikke det var min rolle å spille. Jeg fulgte et annet manus og først nå oppdager jeg at rollebesetninga var mye større enn jeg trodde.

 Dette er de stille dagene. Hvor jeg føler meg ung og gammal på en og samma gang. Hvor alt går til helvete igjen og igjen, og alt tar slutt igjen og igjen, men så veit jeg, alltid, at det ordner seg til slutt. Og så gir jeg disse dagene et soundtrack - så jeg husker hva jeg har gjort.

Én kommentar

EventyrEirin

03.06.2013 kl.22:51

Du er så fin og skriver så fint!

Skriv en ny kommentar

hits