Er du med på å sende noe til månen


Bilde: privat

Det er innmari lenge siden sist - jeg veit. Jeg tenker at uansett hva jeg har å meddele så er det ikke godt nok om orda ikke er på plass. Orda er alt og av og til glipper de for meg som vann mellom fingra og andre ganger er de akkurat det jeg vil de skal være for meg. I det siste har det falt på plass. Virkelig. Inn i ei bunke dikt og ei notatbok som snart er fylt til randen og jeg gruer meg til å kjøpe en ny for den notatboka rommer 2011, 2012 og det som til nå har vært av 2013, og det er mye dritt og det er mye fantastisk mellom de to permene - det kan jeg si for sikkert. Jeg liker å tenke at jeg kan sende orda mine til månen. Jeg liker å se for meg at de lyser opp himmelen så den blir knallrød og alle vil måpe og tenke at dette er slutten mens jeg veit at det bare er begynnelsen. Jeg ønsker at jeg med orda mine kunne skrive oss til det bedre sjøl om jeg veit at det ikke er mulig for det er noen ting til og med orda mine ikke kan forandre. Det eneste de kan endre og kanskje til og med gjøre bedre er meg sjøl. Var vi kanskje ikke en algoritme jeg ikke fikk til å fungere.

Og når jeg først er i gang så kan jeg fortelle at jeg tar oppvasken mens jeg danser til Bruce Springsteens "Thundercrack". Og ikke bare det, jeg danser til den når jeg ikke tar oppvasken også. For det slo meg da jeg satt med den seineste biografien om ham at det er ingenting som gjør meg så lykkelig som Springsteen anno tidlig 70-tallet (og egentlig alle tiår du finner det for godt å plassere Springsteen i). Jeg kan fortelle at jeg fremdeles står i kassa på Rema og nå for tida og veldig lenge allerede har jeg ønska meg langt bort, men så kommer jeg på Mikhael Paskalevs "I Spy" og jeg blir glad, innmari glad, for det minner meg om våren i fjor. Oslovåren, Wrecking Ball og skinnjakka mi og nei, jeg liker ikke å snakke høyt foran ei forsamling. Vi tok toget til Drammen på fredag for å se El Cuero starte turneen sin på Buddys og jeg huska januar 2010, da vi vant billetter til konserten deres på Blå og jeg tok nattbussen nedover med El Cuero-skjorta på og hjertet hamrende i brystet. Jeg var 17 år, men ingen brølte høyere enn meg den kvelden og sjøl om snøen lå hardt på asfalten i Oslos gater så var det en selvfølge at det var skinnjakka jeg skulle ha på meg og ingen kunne ta fra meg at det var sånn det skulle være. Tre år seinere og jeg sitter på sidelinja og prøver å observere, prøver å se det på en helt ny måte og jeg får det faktisk til. Sett bort i fra "Yellow Moon" for da må jeg slippe ut det sukket som ligger så langt inn i meg og "Hate Will Get Us Nowhere" for jeg kan ikke unngå å snu meg for å si at nå kommer det. Nå kommer det og det er som om hele låta vibrerer på innsida av meg og det der er musikk som kommer fra da jeg var 16 år og på villspor og du lar ikke den musikken gå sånn uten videre. Om ei uke ser jeg Afrika på den andre sida av havet og det er øl og sol og folk jeg er så glad i at jeg nesten blir skummelt eiesjuk av å tenke på det. Vi sa dette er kick-ass og jeg tenkte at dette er det beste vi kan gjøre. Å reise så langt bort som mulig for fremdeles drømmer jeg om eksilet mitt. Om hytta gjemt inn i fjorden der du bare kommer til ved hjelp av sjøfart og jeg husker ikke hvor ofte ferga går, men jeg er ganske sikker på at den ikke går så innmari ofte. Det er det jeg drømmer om - havet og horisonten og fremdeles og kanskje for alltid; det der ute.

Jeg forbereder orda mine til denne våren. Til El Cuero spiller på Rockefeller 21. mars og denne gangen må det og skal det sitte bedre enn det noensinne har gjort. Til Springsteen spiller i Telenor Arena og jeg kjenner sommerfuglene i magen mens jeg øver meg på å lakke negla mine røde og tenker at jeg har innmari god tid. Til Lana Del Rey spiller i Oslo Spektrum og jeg vil og har allerede innlemma henne i mitt tekstunivers for hun har gjort akkurat det samma for meg. Jeg forbereder orda mine til denne våren. Til pilsen og latteren, pensumbøkene og den begynnende eksamensangsten. Og til alle de gangene jeg kommer til å se opp himmelen og si at jeg har kjærlighetssorg for hele verden. Og så har jeg bare det da.

Én kommentar

Skriv en ny kommentar

hits