But don't you come here and say I didn't warn you about the way your world can alter


Bilde: privat

Jeg så snurten av El Cuero på fredag. Jeg kan si det på den måten for tre låter holder ikke i det lengste, men det kan holde i lengden for om tida går like fort som den gjør nå om dagen, så er det ikke lenge igjen til de forhåpentligvis gir ut et nytt album. Og en gang i løpet av de tre låtene de spilte på fredag, "A Glimmer Of Hope", "Yellow Moon" og "Hate Will Get Us Nowhere", så kom jeg til å tenke på konserten de holdt for omtrent ett år siden på Rockefeller. Jeg kom til å tenke på hvor utrolig fort det har gått og hvor annerledes ting er nå. I fjor skreiv jeg at El Cuero er lyden av Kristiansund, lyden av en vidåpen horisont og et vilt og berusende hav. Nå er jeg ikke så sikker lenger. For ting har forandra seg på ett år, ikke sant. Og om det meste var forankra i hjembyen min i fjor og jeg sto bom fast på midten, så har ting fått en mening her i Oslo og jeg har bevegd meg bort fra midten nå. Nå. Vi er i presens, ikke sant, og jeg blir mer og mer overbevist om at det er den beste plassen å oppholde seg på. Og det er ikke for å gjenta meg sjøl, men skreiv jeg kanskje ikke etter sykehuskonserten forrige romjul da El Cuero fylte Braathallen, at det var presens, det også, og at presens kan være så jævlig bra som du egentlig bare vil?

Herregud, hva er El Cuero lyden av da. Jo, de er fremdeles havet og horisonten for jeg glemmer ikke åssen det var å være 16 år og stå bak disken på platesjappa, jeg og Ragnar, og høre gitarsoloen til "The Road Goes On" og tenke at der var det noe som traff meg. Der var bandet som jeg har holdt med siden den gang, akkurat slik som Springsteen for det er jo ikke sånn at Springsteen blei igjen i gangene på Nordlandet ungdomsskole heller. Og de er presens for "Yellow Moon" fornyer og oppfyller seg sjøl gang på gang og det har den gjort siden mai 2011 da jeg nettopp hadde gitt slipp på dansen og alt jeg gjorde var å bære med meg plata ut fra rommet, inn i bilen og tilbake til rommet for å spille den låta om og om igjen. For El Cuero er vedvarende, ikke sant. El Cuero er presens og jeg tror de alltid kommer til å være det også. Slik jeg veit for sikkert at det er meg og Springsteen for resten av livet.

Min presens akkurat nå: Det er fremdeles "Cowgirl in the Sand" når jeg legger meg for å sove og en ekspanderende fascinasjon for Neil Young generelt. Det er å tvinge seg sjøl ut av komfortsona og gjennomføre ei fremføring om fagdidaktikk, inkludert en vellykka parodi på alle digresjoner en lærer kan ramle bort i. Det er å bruke fire hundre spenn på ei badedrakt så jeg kan flyte i vannet og late som jeg ikke hører verden og alle de rundt meg. Det er å ta i bruk vinterjakka- og skoa fordi det er iskaldt allerede. Det er å fylle denne uka med unnskyldninger til å drikke øl for forrige uke var ikke slik det pleier å være og natt til søndag fikk jeg ikke engang sove. Og det er å ville skrive et dikt som skal føles som den ene verselinja fra "The Lion's Roar" av First Aid Kit:

"But don't you come here and say I didn't warn you about the way your world can alter"

... for når hu ene av de to jentene, jeg veit ikke hvem av dem, synger det så er det så sterkt og jeg kjenner det, virkelig kjenner det i magen. Jeg vil skrive et dikt som kjennes like sterkt, men jeg får det ikke til.

Én kommentar

Skriv en ny kommentar

hits