Det jeg aldri får tilbake

Dette er til dere som leser bloggen min.

--

Jeg sa jeg skulle fortelle det til deg når det kom tilbake til meg. Det er her nå. Jeg kan kjenne at det er her. Du skjønner, det er ikke så mye jeg kan huske, det er mer den følelsen, ikke sant. Det mer det å stå opp om morgenen og ikke ha noe bak seg, at det ikke lenger er noe der. Det er det lyset som faller inn gjennom vinduet og jeg kan se striper av det på gulvet. Klærne våre ligger der. Mer kan jeg ikke se. Husker ikke så mye, det er som om det glapp mellom fingra mine, som sand, ikke sant. Men jeg kan føle det. Pusten din går så tungt. Nå kan jeg fortelle det til deg.

 Det var å ligge i senga og ikke få sove. Å stirre på gjenskinnet fra gatelykta utenfor. Den slo seg av og på og det var som om jeg kunne se noe mer de gangene veggen min ble lyst opp. Et glimt av hva som skulle komme og alt jeg bevegde meg bort fra. Å sovne av for så å våkne opp og ikke føle noe. Tomt. Samtidig kjente jeg kroppen vokse seg større enn hva den var, hvordan armene føltes så tunge og hvordan jeg fløt bort fra det. Flyt, var det noen som sa en gang. Om alt flyter så er alt greit, ikke sant.

 Det var å kjenne den vonde følelsen vokse opp i meg. Den jeg ikke kjenner nå lengre, men jeg kan fremdeles huske hvordan den hvilte tungt i magen og jeg ikke visste hva jeg hadde gjort galt. De gangene lytta jeg til El Cuero. Brynjar sang og det var alltid riktig, hver jævla gang, og han sang I stare at the ceiling and wonder when we'll talk og jeg tenkte at det der er meg og hun. Det er oss han synger om og alle de gangene vi har krangla og ikke kommet noen vei, men så har vi på en eller annen måte gjort det allikevel og kanskje er det fremdeles en hel del ting som ligger der i mellom oss. Usagt, men vi kan ikke snakke om det nå. Nå er ikke da og vi er ferdige med det og vi er bedre enn hva vi var den gangen og vi kunne vært best, men hvem er det som ikke tillater det? Er det meg eller er det henne?

 Det var å tråkke opp fotspora mine på asfalt som lå tørr og utstrakt der foran meg og jeg visste aldri hvor langt jeg ville komme denne gangen. Å ikke få noe svar og jeg venta i dager og jeg venta i uker og jeg prøvde å fylle tida mi opp med noe, men det hjalp ikke for alt jeg uansett gjorde var å vente. Å gå, går, gikk, har gått sa jeg og venta litt mer. Og jeg fikk svar, en eller annen gang måtte det komme, og ingenting kan måle seg med hvordan det føltes. For jeg får aldri de meldingene tilbake, de er forsvunnet inn i et stort tomrom, selv om noe av det, noen ganger, kommer tilbake til meg, bare en liten flik av det, og da er det nesten som om det var i går. Men jeg fikk dem og da gikk jeg litt mer. Tørr asfalt og skolesekken som dunka mot ryggen og musikken plugga inn mot øra, jeg hørte ikke verden på den tida der, ikke sant, og ingenting kan måle seg med hvordan det var å gå og holde på den følelsen jeg hadde da. Jeg hørte ikke verden og verden så ikke meg og ingen andre kunne umulig vite hvordan det var.

 Det var å sitte ved pianoet og ikke spille. Jeg spilte aldri piano, jeg bare snakka og lytta og pusta og kjente på at dette, dette kommer aldri tilbake. Det var snø ute og desember. Det var vår og tidlig i mai. Det var alt på en gang og alt det der var bundet til det pianoet. Og hadde jeg hatt den minste evne til å håndtere et instrument, så ville jeg satt meg ned ved pianoet igjen og spilt noe som skulle hørtes ut som den tida der. Og den tida der var: tusen pils å knekke, løfter jeg ikke huska dagen etter og å brøle så høyt at hele verden kunne høre det. Å gå gjennom parken klokka fem om morgenen og gråte fordi jeg var skjør. Jeg var skjør og jeg kunne ikke lenger lure meg selv til å tro at jeg var noe annet, ikke sant. Det var å sitte der og ikke si noe, bare se forbi og ut av vinduene, ut på grantrærne, og ikke komme noen vei, nei, aldri og når ble det greit å gjøre ting som ikke var lov. Det var å spille i stykker platene mine fordi jeg trodde at det var der mellom sporene at svarene lå og jeg spilte dem inne på rommet og jeg spilte dem ute i bilen og de gangene jeg kjørte om natta og hørte plata som bare blei mer og mer sliten, så tenkte jeg at dette er mine veier. Akkurat nå. Men nå er fremdeles ikke da.

 Nå er å gå forbi oppganger hvor jentene står og synger og jeg tenker så pent dem synger, hvor lett det er å stå der inne i halvmørket og synge. Nå er å holde orden, dette er notatene fra forrige onsdag og ja, jeg vaska klær på søndag. Nå er å ha enda tusen pils å knekke og når jeg kommer hjem så ligger jeg der i mørket med vinduet på gløtt, og fremdeles ser jeg glimt av hva som skal komme selv om gatelyset har slukna.  Og jeg veit jo hva som skal skje. En dag kommer ikke dette til å bety noe som helst lenger. Det kommer til å forsvinne helt og jeg vil ikke lenger huske hvem jeg pleide å være.

 Du sover fremdeles. Snart vil du også være borte.

Én kommentar

Siv

30.09.2012 kl.18:32

Si ifra når du gir ut bok, da.

Elida

01.10.2012 kl.19:34

Jeg elsker deg, jeg elsker deg.

Ane

01.10.2012 kl.23:33

Du er så sjukt bra at jeg glemmer å puste. ILU

Skriv en ny kommentar

hits