Den sommeren jeg skulle sette merker

Jeg er ikke den typen som pleier å romantisere sommeren til bare å handle om solskinnsdager og sløving på stranda. Allikevel, så er det som om denne sommeren, sommeren 2012, liksom ikke levde opp til noen av de forventningene jeg hadde. Jeg veit ikke hvorfor. Men den gikk så fort. Mor Alkohols store sommerfest og konsertene med Springsteen og alle timene bak kassa på Rema 1000 Løkkemyra fløy bare forbi. Som om vi spola hele sommeren frem uten å virkelig sette oss inn i den. For jeg har jo vært i Kristiansund, ikke sant, men tenk om Kristiansund ikke merka det. Tenk om byen min ikke veit at jeg har vært der i to måneder og jeg prøvde, virkelig prøvde, å sette merker. Det slo meg midt i juli at jeg måtte sette merker så jeg visste for sikkert at jeg hadde vært der. Og jeg måtte åpne øya for å huske det sjøl. Jeg tenkte mye på det, ikke sant. At jeg måtte huske å åpne øya alle de gangene vi sto ute i Hauggata og Mocca hadde stengt og alle var på leiting etter nach. Hvis jeg åpna øya de gangene jeg var altfor full og hata Mocca og var usikker på hvor jeg skulle gjøre av meg, så ville jeg huska hvordan det var. Hvordan det var å være tilstede akkurat der, akkurat denne sommeren. Jeg tror jeg glemte å gjøre det flesteparten av alle de gangene vi tok på leppestift og fant bunnen av flaska.



Og jeg vil huske hvordan det var å stå i kassa på Rema 1000 Løkkemyra. I alle fall de få gangene jeg hadde seinvakter og det er nesten aldri kunder innom da, så jeg har så innmari god tid til å se ut på parkeringplassen og Kiwi som ligger rett ovenfor og Kiwi-flaggene som vaier i vinden og det er noe med at det synet er så innmari stort. Jeg veit ikke hvorfor, men jeg satt der jo innmari mye da jeg gikk 3.året på videregående og, og også de gangene var det synet for stort for meg. Sola som gikk ned i vest og drømmene som alltid følger med det. Sånn er det nå også, nesten to år etter. Det er uendelig, som om det aldri kommer til å slutte.



Men jeg vil huske mer også. Jeg vil huske hvor godt det var å kjenne på sorgen da Bruce hylla Clarence under de to konsertene i Oslo og Bergen. Jeg vil huske hvordan det var å ligge i mørket og lytte til Neil Youngs "Cowgirl in the Sand" og veit du, i Kristiansund så verker det på en helt annen måte i kroppen enn det gjør her i Oslo. Jeg vil huske den bilturen med Vilde, da vi kjørte langs kaia og det var seint for ute var det allerede blitt mørkt, og Vilde sa "Det er så stille i gatene. Det er som om vi ikke finnes" og uten at hun sikkert selv veit det så var det egentlig "Yellow Moon", ikke sant. Jeg sa det til henne, jeg sang det til henne i bilen - "To each his own through darkness and light. Don't tell anyone when anger fuels the night. The city sleeps while we're roaming in the streets. What we're lookin' for is not beneath the sheets". Og hvorfor er det alltid "Yellow Moon". Jeg vil huske de utallige gangene vi har sitti på vors, gjengen samla og flere øl enn hva jeg egentlig har godt av. Jeg sa det til en av de fine folka jeg er så heldig å ha i livet mitt - det er derfor vi er her, det er derfor vi kommer hjem. Så vi kan sitte sammen og drikke og dra ut på fuckings Mocca etterpå. Og alle de kveldene der har vært fylt opp av forventninger som blei knust ett par timer seinere og sjekkereplikker som aldri blei brukt og leppestiften til slutt gnidd utover når jeg endelig kom hjem og kollapsa i senga. Fylla i Kristiansund er faen ikke til å spøke med.



Og jeg husker jo sommeren min, gjør jeg ikke? Jeg klarte bare ikke å sette merker. Og nå, nå er sommeren over. I morgen skal jeg møte opp på Blindern, jeg skal møte de folka jeg skal studere med i fem år fremover og jeg gleder meg så sjukt mye. Det har vært sommer, men ikke noe ferie. Derfor kjører jeg bare på. Og jeg veit ikke om jeg skal skrive flere lister for den lista jeg skreiv for sommeren i år var bare fylt av forventninger og jeg kan ikke planlegge ting som gjør meg glad. Det kommer uten at du er klar over det. Som da jeg og Nathalie fiksa billetter til Kaizers Orchestra to timer før de gikk på scenen og den kvelden og påfølgende natta minte virkelig om hvordan jeg liker at en sommer i Kristiansund skal være.


Alle bilder: privat

Én kommentar

Elida

14.08.2012 kl.02:06

Men det du glemmer er at du oppfylte de drømmene du hadde glemt at du hadde. At slutten fant oss alt for fort da vi fikk den meldinga den fredagskvelden. Vi veit begge det var det som mangla. Du satte merker. Du sikra en invitasjon til en enda ukjent adresse Oslo. Det er verdt en sommer. Eller tre.

Siv

16.08.2012 kl.12:24

Sommeren min fløy også, og det var ikke så mye ferie. Likevell var det den beste på lenge.

Skriv en ny kommentar

hits