Can you feel the spirit? - Springsteen i Oslo og Bergen

Det er vanskelig å skulle skrive om noe så stort som det konsertene med Bruce Springsteen & The E Street Band var for meg. Det er generelt vanskelig å skrive om konserter og i hvert fall de som treffer deg der det gjør godt og vondt på en og samma gang. For det er så jævla individuelt, ikke sant. Der står du og opplever det eksakt samme som tyve tusen andre personer gjør, men det du føler er noe ingen andre rundt deg føler. Du står der og ser og lytter med hele kroppen og alle sanser intakt imens hu dama ved siden av deg klapper i utakt og er helt på bærtur. Før den første konserten prøvde jeg å bygge opp ei ramme rundt det jeg skulle oppleve så jeg senere hadde noen rettesnorer å følge idet jeg skulle begynne å skrive om det. Det var noe sånt som at "i kveld vil alt du tror på, bli oppfylt" - fordi Bruce Springsteen er den artisten som får deg til å tro at alt er mulig. Han snakker om håp og kjærlighet, musikk og bortgang på en måte som får det til å føles som om vi sitter aleine, jeg og ham, på en brun pub og er i ferd med å se bunnen av det tredje ølglasset. "Alle forventninger vil bli knust og gjort om til diamanter" - og jeg hadde rett for alt jeg forestilte meg i forkant, blei titusen ganger bedre enn hva jeg trodde var mulig. Og kanskje derfor er den skriftlige ramma jeg mekka på i hodet, helt ubrukelig nå som jeg sitter her ei uke i etterkant og skal prøve å gjenopplive det jeg fikk oppleve, se og høre. Men jeg skal prøve for det er noe av det jeg vil at den som eventuelt skulle lese dette, skal vite også.

Og det jeg vil snakke om er sorgen. Den sorgen som er med hele turneen igjennom. Den sorgen som dukker opp under hver jævla konsert og som jeg virkelig tror er like ektefølt hver gang. Jeg skal snakke om den fyren som sto som et fjell ved Bruce Springsteens side. Jeg skal snakke om Clarence. Og jeg visste at det ville komme. Jeg har lest om tidligere konserter, jeg har sett klipp av det på Youtube. Selvfølgelig ville det skje i Norge også. Jeg håpa, virkelig håpa at det skulle komme. Jeg trengte å oppleve Bruces hyllest til ham for da beskjeden kom i fjor sommer så grein jeg ikke engang. Nachspielet fortsatte og sola hadde allerede stått opp. Verden stoppa ikke opp bare fordi The Big Man var gått bort. Jeg trengte å se at han ikke lenger ville gå ut på scenen sammen med resten av bandet, at han ikke lenger ville tre frem og spille de saksofonsoloene som fikk publikum til å løfte henda i været og tilbe ham som om han var Buddha. Og den sorgen jeg snakker om, kjente jeg allerede da bandet kom gående ut etter at Bruce hadde åpna med å spille "The Promised Land" akustisk. Hver og en av bandmedlemmene kom ut slik de alltid har gjort, men ikke Clarence. Det slaget i magen blei til en verkende klump tilslutt. Men Jake, nevøen hans, han var der. Han går de fotspora onkelen har tråkka opp i førti år og han går de jævlig bra. Han blir ikke hylla på samme måte, nei, det ville blitt feil, men faen, brølet fra publikum kunne løfta den norske sommernatta som aldri blir helt mørk.

"It's not dark yet!"

"My City of Ruins". Det er her han presenterer bandmedlemmene. The E Street Horns, korsangerne, Charles Giordano, Sookie Tyrell, Nils Lofgren, Max "Mighty" Weinberg, Gary W. Tallent og Little Steven van Zandt. Han roper til og med på dama si, "I'm searching for my baby. Is there a redheaded Norwegian woman here tonight? You stay away from me!" - for Patti var ikke med, ikke sant. Men så kommer han til det punktet der han egentlig ville fått publikum til å brøle Clarences navn, men Clarence er ikke her lenger, jeg har innsett det nå, så han spør istedet "Is there anybody we're missing?" og publikum brøler høyere og høyere for hver gang han spør for ja, for faen, det er noen vi savner her i kveld. Og jeg gråt. Jeg gråt de tårene som ikke falt i juni i fjor, jeg gråt de tårene som pressa på i mars da jeg satt på lesesalen og leste anmeldelsen av åpningskonserten. Jeg gråt fordi selv om det er så altfor stort og distansert og det garantert var hundre andre som gjorde akkurat det samme, så er det samtidig så veldig nært. Som om jeg og Bruce delte denne sorgen og disse tårene oss i mellom. Men, og det er så viktig for meg å si det, dette var 21. juli og alle visste hva som ville komme dagen etterpå. En påminnelse man ikke glemmer uansett hvor langt frem man står på en Springsteen-konsert. For Bruce snakka ikke bare om Clarence. Han snakka også om 77 andre personer som jeg ikke kjente, som jeg aldri kommer til å bli kjent med. Men han sa det, og innerst inne tror jeg at han veit det også, at de er her i kveld og at han kan høre dem gjennom stemmene våre.

"Now there's tears on the pillow, darling, where we slept. And you took my heart when you left. Without your sweet kiss my soul is lost, my friend. Now tell me how do I begin again?"

"Tenth Avenue Freeze-Out" og den låta er like mye fest som den var i 1975 da Bruce og Steven kjørte gitarduell på Hammersmith Odeon. Den er like mye fest som i 2000 da Bruce og bandet eskalerte den til tjue minutter og Madison Square Garden eksploderte i en hyllest til The Big Man. Fordi denne låta er The Big Man. Og da Bruce sang "When the change was made uptown and The Big Man joined the band", så stoppa de opp slik jeg visste de ville gjøre. Hele bandet slutter å spille og Bruce står ytterst på en av catwalkene med handa og mikrofonen i været og med ryggen vendt mot publikum for der på storskjermene er det ett minutt med bilder og klipp av Clarence. Clarence aleine og Clarence med Bruce. Clarence og saksofonen. De tårene som jeg hadde rukket å tørke og le bort etter "My City of Ruins" strømma på igjen og jeg visste at nå har jeg endelig kjent på det. Ingenting varer evig. Ikke engang Bruce og den dampveivalsen av et band han har.

Men Bruce Springsteen & The E Street Band i Oslo og Bergen, var ikke bare tusen tårer og en hel del sorg. Jeg lo like mye som jeg grein. Av Bruce som konstant kødda med Little Steven og Lillyhammer og som på "Wrecking Ball" sang "I was raised out of steel here in the swamps of Jersey... Sorry, I meant Lillyhammer!". Av at han er så sjukt spontan og må starte opp "Ain't Good Enough For You" hele tre ganger fordi verken han eller bandet helt husker hvordan låta gikk - "Is there a bridge here somewhere? No? Okay." Av hun dama i Bergen som hadde en plakat hvor det sto "Bruce, I want to dance with Max" og fikk komme opp under "Dancing in the Dark". Hun tok like godt over trommespillinga, Max tok seg ei pause bak scenen og Bruce påpekte at dét hadde han aldri sett før. Det var mest fest selv om Bruce kan spille på hele følesesregisteret. Fordi "Born in the U.S.A." fikk hele kroppen til å vibrere og "Twist & Shout" var ei låt som fikk hele Valle Hovin og Koengen til å danse. Jeg fikk tatt ham i hånda og blei gjenkjent i Bergen og jeg tenker at dette kan jeg leve på livet ut samtidig som jeg veit at jeg kunne ha blitt tatt opp på scenen under "Dancing in the Dark" og jeg kunne ha truffet ham på en eller annen tilfeldig pub, men satan, han spilte "The River" og det er jo låta, ikke sant. Det er låta og jeg fikk høre den to konserter på rad. Og det som en gang ville vært ramaskrik og endeløs gråt fra min side, var bare en knekk i knærne, et stønn og det høyeste publikumsbrølet. Da han spilte "The River" var det så sikkert at jeg visste og kommer alltid til å vite at jo, det er meg og Springsteen for resten av livet.


Bilder: privat

Én kommentar

Skriv en ny kommentar

hits