Om det som er vondt

Det har gått åtte måneder siden 22. juli og den dagen da lille, trygge Norge ikke lenger var det samme. Åtte måneder, men det føles som i går. Åtte måneder og det er fremdeles like sårt. Åtte måneder og det eneste jeg noen gang har klart å uttrykke med ord, var en stakkarslig tekst rett etter at det skjedde og jeg og vi alle fremdeles ikke satt med all informasjon. Det gjør vi nå. Rettsaken startet forrige uke og media passer på å snu på hver eneste stein som er blitt lagt ned for så å presse det ut med fet skrift og store bilder på hver eneste forside jeg dumper bort i gjennom hverdagen. På en måte er det greit, for en god del av oss er stilt med en nysgjerrighet som må slukkes. På en annen måte er det ikke greit, for det er visse ting som ikke kan repeteres.

Noen ganger har jeg stilt meg selv spørsmålet om hvorfor jeg ikke klarer å skrive noe om det. Det eneste svaret jeg kan komme med til meg selv, er at det er for stort. Det er for distansert samtidig som det er så altfor nærme og derav blir orda mine fattige. Ja, det er distansert fordi jeg ikke var der selv. Jeg befant meg ikke ved regjeringskvartalet den fredagsettermiddagen da bomben smalt og jeg var ikke en av de AUF-erne som hadde enorme forventninger om sommerleir på Utøya. Allikevel står det meg nærme. Fordi den sorgen som dette har forårsaket er noe av det mest kollektive vi nordmenn i moderne tid har vært bort i. Det ramma oss alle. Vi alle kjenner noen som var der. Vi alle kjenner noen som virkelig følte det på kroppen. Og sorgen er kollektiv fordi dette ramma Norge som nasjon og demokrati. Og selv med disse tankene i bakhodet, har jeg ikke turt å sette meg ned og kjenne litt på hvordan det vil føles om jeg uttrykker meg gjennom ord.

Men nå gjør jeg det. Nå vil jeg skrive det.

Og jeg vil skrive om 22. juli. Om at vi var hjemme hos meg og at muttern ropte fra stua at vi måtte komme og se på nyhetene. Bombeangrepet hadde allerede skjedd - hva mer? tenkte jeg. Utøya. Ungdommer. Folk på min alder. Mennesker fra Kristiansund. Og der satt vi, i den trygge hjembyen vår, og så et kaos herske på tv. Ingen hadde anelse om hva som egentlig foregikk. Uklare bilder tatt fra helikopter. Folk som etterlyste venner på Facebook. Det var så jævlig uvirkelig, alt sammen. Dagen etter dro jeg til Oslo. Jeg skulle se på hybler til jeg skulle flytte dit selv. Jeg grua meg, hadde ikke lyst til å besøke byen som for bare et døgn siden hadde vært sentrum for et uvirkelig scenario. Da jeg gikk ut av Oslo S, den plassen hvor det vanligvis stimler av folk og byens løse fugler, herska det stillhet. Aldri har Oslo vært så død. Sola skinte, men det telte ikke for noe.

Nå.

Jeg vil skrive at jeg sjeldent er nede i sentrum. Jeg har ikke vært utenfor Tinghuset, men en av disse dagene skal jeg dra ned dit og legge ned ei rose sammen med resten. Jeg vil si at jeg sjekker nyhetene, men det er ikke alt jeg får med meg. Det er ikke alt jeg har lyst å lese om. Men det jeg har mest lyst til å fortelle er at det er de folka som var der, som mista noen, som fremdeles kjenner det på kroppen fysisk og mentalt - det er de jeg tenker på. Det er de jeg griner for hver gang jeg leser en tekst eller artikkel relatert til de som var ofre, ikke han som er gjerningsmann. Tårene mine skal renne for de stemmene og historiene jeg vil huske. Det som er verdt å huske.


Bilde: Krister Sørbø

Én kommentar

Katrine

24.04.2012 kl.23:04

Bra vi er flere som føler det slik. Klarer rett og slett ikke følge med på alt som skjer, det gjør rett og slett for vondt å se hvor mye elendighet som finnes i det fantastiske landet vårt. At jeg har det såpass vondt når jeg verken har venner eller bekjente som enten var der eller er pårørende, får meg virkelig til å føle med de som har en enda sterkere tilknytning til saken.

Skriv en ny kommentar

hits