Allt som var du och jag

Jeg har sett opp på himmelen. Sett hvordan skyene der oppe danner noe jeg ikke helt kan sette ord på. Noe som får meg til å føle at verden er så stor og jeg så liten. Men også at jeg kan være stor, bare jeg vil det nok. Alle de solnedgangene jeg grådig har tatt til meg her i Kristiansund, de kommer aldri tilbake, men jeg husker hver og en av dem og hvordan hver eneste en fikk hjertet mitt til å knekke i tusen biter hver bidige gang jeg gikk nedover Konvallveien og stilte meg opp bare for å se. Jeg tar i mot dem, men de tar i mot meg enda mer. Nesten så jeg kan synke inn i dem, men aldri helt, ikke sant. De er så nærme og samtidig så jævlig fjern og uansett hvor mye jeg strekker armene ut mot dem, så når jeg aldri tak i dem.

Jeg veit at de liker langt hår. Men i dag klipte jeg av så mye at det ikke lenger er langt og det føles som om jeg lot noe mer enn bare lokker falle mot gulvet da jeg gjorde det. Av og til må man legge fra seg den bagasjen som viser seg å være for tung før man kan fortsette videre. Kanskje er det å klippe håret en måte å gjøre det på. Det veit jeg ikke ennå for jeg sitter aldri med svarene før lenge etter jeg har stilt alle de spørsmålene jeg egentlig ikke vil få besvart.


Bilde: privat

Én kommentar

Skriv en ny kommentar

hits