Too fucking big to die

Vi er halvveis i mars, sola skinner her i Oslo og det føles som om det er vår på ordentlig. Bikerjakka blir hyppig brukt og Wrecking Ball blir spilt flere ganger om dagen. Jeg står opp, setter på plata og spiser frokost. Jeg går for å ta 21-bussen til Bislett og trikken opp til Blindern og jeg sitter der på lesesalen og skriver oppgave, møter opp på seminar eller forelesning. Tar notater mens jeg drodler i margen og skriver verselinjer fra Easy Money som konstant surrer opp i hodet. Den er så festlig og jeg nynner There's nothing to it, mister, you won't hear a sound. When your whole world comes tumblin' down. Jeg sitter i kassa på jobb en til to dager i uka og tenker at motivasjonen er tilbake, dette går bra, vi har tilbud på to avokadoer for bare ti kroner og jeg slår inn 783 ganger to fortere enn du aner. Jeg går til trening og gjør så godt jeg kan før jeg går hjem igjen. Jeg sitter på fest, drikker pilsa mi og av og til er det ingen som sier noe på at jeg setter på Springsteen og når det skjer, så smaker den pilsa enda litt bedre og festen blir hakket morsommere. Det er sånn det er her i Oslo og det er mars og ting er liksom i ferd med å skje, ikke sant.

Og det som skjer er: Natt til mandag norsk tid i Atlanta og Bruce Springsteen & The E Street Band hadde sin turnéåpning. Jeg satt på lesesalen og leste beskrivelser av konserten. Anmelderne skriver at det er som om de har vært på veien hele tiden, som om det ikke har gått nesten tre år siden forrige gang. Jeg så filmopptak av Bruce som starter hele showet med å introdusere seg selv som "He's sexy and he knows it" og jeg tenker visst faen er han det. Men det fineste jeg får lese og se opptak av, er at Clarence fremdeles er med. I ånden. Bruce som starter opp den udødelige Tenth Avenue Freeze-Out og når han og bandet når det punktet der han synger When the change was made uptown and the Big Man joined the band, så stopper han opp. Han reiser hånda til værs og stopper hele sangen. Slik står han i ett minutt og i løpet av det minuttet brøler publikum så høyt de bare kan. Clarence er fremdeles med og Bruce sa i begravelsen hans "Clarence doesn't leave The E Street Band when he dies. He leaves when we die" og han har rett, så forbanna rett. Clarence er med og ingen kan noen gang erstatte verken ham eller Danny Federici. Jeg grein litt stille for meg selv på lesesalen i dag og var innmari glad for at alle andre satt dypt konsentrert om pensum.

Sånn er den tidlige våren her i Oslo.

Én kommentar

Eirin

31.03.2012 kl.21:11

Eirin liker dette

Skriv en ny kommentar

hits