Jeg fant oss på et pianorom

For det var jo et pianorom, ikke sant. Den første gangen og jeg husker ikke helt hvordan vi havna inn på der, men jeg veit at jeg planla å få deg til å spille Are you listening for meg. Hadde hørt deg spille den før og jeg måtte høre den igjen for så fin var den. Jeg filma det og sa jeg kom til å sende den til Brynjar og du sa nei, ikke gjør det, men jeg gjorde det og du blei skikkelig sint. Men skjønner du nå hvorfor jeg gjorde det? For jeg husker fremdeles hva vi snakka om. Hva jeg sa til deg. Jeg sa at du var en av de jeg hadde trua på. Det sto jeg for og jeg står for det nå og akkurat i dag tenker jeg på hvordan jeg pusha deg. Prøvde å pushe deg i alle fall, for du er så innmari sta og umulig å overbevise om noe som helst. I hvert fall når det kommer til sånt. Og det der var meg og deg på et pianorom og det var desember da vi gikk vårt tredje og siste år sammen på musikklinja. Utenfor falt snøen og vi var så jævlig langt unna alt som lå foran oss, alt det vi ikke visste noe om, mens drømmene kanskje var de som var nærmere selv om de svevde høyt over oss. Og akkurat i dag tror jeg du har tatt et steg videre opp mot det som er din drøm. Er du ikke enig? Jeg skrev en gang til deg at jeg tror du kan strekke deg så høyt du bare kan. Opp og videre forbi der hvor ordene og kastanjene henger om hverandre, dit hvor det er så kaldt at varmere blir det ikke. Du er på vei, jeg veit det.

Jeg veit ikke hva som var før pianorommet. Jeg veit at vi ikke lenger har noe pianorom å gå til. Men allikevel er det ikke borte, det er ikke forsvunnet. Det er der, men i en helt annen form. Essensen av det for jeg trenger fremdeles noen som kan pushe meg og si at det kommer til å gå bra selv om jeg føkker opp og feiler. Vi sitter fremdeles ved pianoet og enten er det du som sier nei og jeg som sier jo, for faen. Eller omvendt, for vi er to om dette og du reiser ikke uten meg og jeg blir ikke igjen uten deg.

Og jeg kunne sagt det enklere, men jeg veit at du vil sette pris på dette og det haster for mye til at jeg kan skrive et brev som må reise fra Oslo til Melhus. Allikevel, jeg er så forbanna stolt over deg, Jorra.


Bilde: Elisabeth Torstuen

Én kommentar

Jorra

13.03.2012 kl.00:48

og jeg av deg.

Aina

13.03.2012 kl.08:52

<3

Siv

16.03.2012 kl.19:31

Flinke Jorunn!

Skriv en ny kommentar

hits