Tilbake

Jeg er tilbake. Jeg har vært tilbake. Tilbake i Kristiansund, tilbake på Nordlandet ungdomsskole. Det var der mesteparten av tida mi gikk, akkurat slik jeg hadde tenkt. Fra åtte til fire hver dag. I små klasserom og på skolekjøkkenet. Enere og tiere, å skrive dag, dato, måned og årstall på tavla, å bake aniskringler og at læreren bemerker at jeg lager sikkert ikke så mye mat på hybelen min. Jeg kan omtrent hele teksten til Langemanns sang fra Kaptein Sabeltann og det blei så mye at jeg etter hvert fikk sansen for det selv. Alt det der og enda mer har jeg gjort. Når det ikke var det jeg gjorde, når det var et hull i timeplana mi, satt jeg på lærerværelset. Slik jeg så mange ganger har sitti før. I de mjuke stolene med oransje trekk. Gamle, men gode, så gode at jeg den ene dagen sovna og våkna av at en lærer kom inn for å hente seg mer kaffe. Jeg har lest Proust med fem minutters mellomrom for det kom alltid noen innom som jeg kunne slå av en prat med. Gamle som nye, for jeg tror alle uansett har fått med seg hvem jeg er. Og det er greit, for av alt det jeg har avslutta så er ikke Nordlandet ungdomsskole en av dem, kommer aldri til å bli en av dem, jeg kommer ikke til å gi slipp og jeg veit at den ikke gir slipp på meg heller. Jeg var jo den som alltid vendte tilbake, som ikke ville gå og mot alle odds ble jeg sluppet inn igjen. Det er jævla merkelig, jeg veit, men om noen hadde oppdaga det jeg oppdaga, så ville de skjønt det. For jeg har sitti der, ikke sant. I stolene, skolegården, korridorene og hallen. Jeg har sitti der når det har vært helt tom og uutgrunnelig stille og hadde noen andre gjort akkurat det samme som meg, så ville de hørt hvordan den gamle bygningen i seg selv lever og pulserer, at den har, ikke én, men flere hundre historier å fortelle. De jeg er på jakt etter hver gang jeg vender tilbake til verdens fineste plass.

Men Kristiansund var ikke bare det. Kristiansund var alt det andre også. Å se igjen mine fineste venner, dra ut på fylla med dem og våkne nesten morgen og angre meg på at jeg gikk med på at Dirrty skulle bli spilt. Å spise frokost og middag med mamma og pappa, og jeg fortalte at jeg har begynt å spise frokost igjen, har ikke spist det på sikkert tre år, og de blei så innmari glade at de nesten begynte å grine. Å råne med Jordbæra, full kontroll, men stereoen funker ikke lenger så jeg måtte synge Ah, home, let me come home. Home is wherever I'm with you for egen hånd. Gikk bra, det også. Kristiansund er å komme hjem og ha forventinger om én ting, men å bli skuffa, så skuffa at det er på grensa til kjærlighetssorg, men jeg tillater det ikke, stenger det ute, for jeg har tusen andre ting å skrive om og tenke på.

Og nå er jeg tilbake i Oslo igjen. Jeg har flytta til St.Hanshaugen, jeg klarte å ta i mot alle de ballene jeg kasta opp i lufta, og jeg er happy. Snøen har falt igjen, men er i ferd med å smelte bort og det er bra for jeg nekter å ta på meg vinterklær en gang til. Springsteens plate er rå og den blir bare bedre og bedre for hver gang jeg hører den. Og selv om de neste to ukene kommer til å bli depressive fordi jeg har to kvalifiseringsoppgaver som skal skrives, så er ikke livet så jævlig ille. 

Én kommentar

marthe

09.03.2012 kl.22:00

FUNKER IKKE STEREOEN?? Jeg nekter å kjøre uten

Skriv en ny kommentar

hits