Did your choices give you reason to fail?

Av og til kommer jeg hjem etter en lang dag og er litt sliten, men mest tankefull og jeg tenker at nå ville det vært fint om plata jeg satte på hadde passet perfekt til humøret mitt. Liksom, for jeg klarer ikke helt å sette ord på hva jeg nøyaktig føler og da ville det vært innmari fint om noen kunne gjort det for meg. Slik som forrige tirsdag. Jeg skulle jobbe den ettermiddagen og på vei bort til t-banen så tenkte jeg at jeg virkelig ikke ville, ville bare ligge i senga og være barnslig, men det jeg tenkte mest på er hva jeg skal ta meg til når jeg er ferdig med litteraturvitenskap årsstudium. For akkurat som i fjor, da hele gjengen var en flokk med bier som ikke ante hvilken blomst vi skulle velge, så er det akkurat det samma nå igjen. Jeg veit hva jeg vil, jeg veit det innmari godt, samtidig så veit jeg ikke om det er nå det skal skje, ikke sant. Er tiden inne for å begynne på utdanninga mi eller er jeg for ung, for uerfaren, har jeg sett nok av verden?

Og det er det som plager meg mest. Amerika og New Jersey og Asbury Park og boardwalken plager meg. New York City og 57th Street og Greenwich Village plager meg. New Orleans og Los Angeles og Paris og å sitte aleine på en pub og drikke øl og hele verden egentlig plager meg. Men mest av alt solnedgangene jeg fremdeles har til gode å få se. Solnedgangene som bare venter på å knekke hjertet mitt i tusen biter fordi de er det vakreste jeg veit om og friheten. Følelsen av det der ute, det jeg ikke veit hva er. Det er så mye jeg har lyst til å gjøre, se, oppdage og besøke og jeg klarer ikke å bestemme meg for om det er nå det skal skje eller om jeg skal vente til den dagen jeg har utdanninga i boks. Og det er det jeg er så redd for. At jeg skal gjennomføre alt dette den dagen jeg er eldre. Den dagen jeg er mer fornuftig for jeg vil virkelig ikke være fornuftig. Fornuftig er bare et annet ord for gladkristen, og gladkristen er det som skremmer meg mest av alt i hele verden. Det veit Oslo.

Mest sannsynlig så kommer jeg til å fortsette som student. Og det er ingenting galt i det, for jeg veit at den dagen jeg faktisk er ferdig, da er jeg også klar til å reise ut aleine. Helt aleine og det skal bli så innmari godt for det er noen ting man bare må gjøre på egen hånd, ikke sant. Men om jeg har fastsatt at tiden nå er inne for å fortsette med det jeg er i gang med, så er neste spørsmål hvor i alle dager jeg skal gjøre av meg. For Oslo har vokst på meg og jeg blir bare mer og mer glad i denne bygda for hver dag som går. Trygge Oslo, stygge Oslo. Og det er så vanskelig å bestemme seg for alt veier like mye og alt har like mye verdi, den ene er ikke verre den andre. Jeg strides og er veldig lykkelig for at jeg fremdeles har tid på å bestemme meg for jeg er virkelig ikke sikker på noe som helst egentlig.

Når jeg flytta fra Kristiansund tenkte jeg at jeg veit ikke en dritt, men det jeg veit, det er bombesikkert. Og da jeg kom hjem fra jobb forrige tirsdag og denne følelsen som jeg ikke kunne sette ord på, sitra rundt i kroppen og den vokser seg bare større for hver dag som går - da satte jeg på El Cueros selvtitulerte album fra 2007. Brynjar sang Is this over... og jeg tenkte at det kanskje er det. Kanskje er det eneste jeg var sikker på over, for jeg har lært og lærer fremdeles at ingenting varer evig.

Én kommentar

Skriv en ny kommentar

hits