I took month-long vacations in the stratosphere and you know it's really hard to hold your breath


Bilde: privat.

Det føles ut som om det stadig er noe som skjer. At jeg hele tiden er okkupert av noe, selv om jeg ikke veit hva det er. Men det er studier, pensum, litteraturteoretikere og Marcel fuckings Proust. Det er pubquiz, lønningspils, blueskonsert, vors og rett på nach fordi det er for hyggelig å være samla. Det er å sitte i kassa og prøve å holde motet oppe og å dra ut den pausa så innmari lenge at jeg nesten er redd for å få kjeft. Og det er trening og atter trening motivert av et brennende ønske om å gå tilbake til noe jeg var for lenge siden. Det er håpløst og lovende på en og samma gang og man kan bli gæern av mindre.

Men når det ikke er noe av dette, når hodet er tømt for alt, da setter jeg meg ned. Enten på Frederikke hvor det er så kaldt at jeg må ha ullgenser og skjerf på, eller her hjemme hvor jeg må lukka øra for den forferdelige musikken hu forferdelige nabojenta spiller så innmari høyt. Og jeg setter meg ned for å skrive. Jeg har alltid La stå i beredskap for jeg finner den så inspirerende og av og til flyter det og av og til stagnerer jeg og tenker at dette kommer aldri til å gå. Men det skal gå. Og jeg skal ikke angre.  

Én kommentar

Skriv en ny kommentar

hits