2011

Da 2011 starta, lå året fremfor meg som ei bok med blanke ark, og det var bare ett par ting jeg visste måtte være med i historien. Det faktum at jeg skulle avslutte 13 års skolegang, ta farvel med dansen og at jeg skulle bort og langt unna Kristiansund. Alt annet hadde jeg ikke peiling på og jeg hadde ingen anelse om hva jeg skulle få oppleve og erfare gjennom året som har gått. Ikke engang tanken om å gjøre det beste ut av det siste kunne gitt meg et hint om hvor fantastisk, sårt og gæernt det skulle komme til å bli. Jeg veit ikke hvordan jeg skal skrive dette punktumet siden "årets" ville blitt for lite og måned for måned ville blitt for mye. Det har skjedd så mye og ting har glidd inn og ut av hverandre og jeg har egentlig ikke oversikt over hva eller hvorfor.

Men det jeg husker er Bjorli. Bjorli med årets russekull. Altfor mye alkohol, snø, lærere som lurte meg og folk som mer enn gjerne tok seg bryet med å fortelle meg dagen derpå hva jeg hadde prestert å gjøre. Bjorli var en forsmak på russetida og også en advarsel om hva vi kunne få til om vi bare drakk nok eller slapp oss løs eller bare turte litt mer. For sånn var ikke bare de sytten dagene i mai, men også alle de gangene vi ble samlet for russedåp og forskjellige events. Og jeg er så himla glad for at jeg gjorde alt det man bare får gjøre når man er russ. Drikke så mye man bare vil og det er helt greit fordi man er russ. Løpe naken ned Kaibakken og ingen kan si noe på det fordi det er lov og det er kleint når du lørdagen etterpå sitter i kassa på Rema og noen kommer bort til deg, foran alle kundene, og sier at de så deg. Jeg er så fornøyd med at jeg var en rutinert russ. At jeg møtte opp på skolen og fremdeles gjorde det bra. At jeg alltid var på trening og ikke starta å drikke før klokka var sånn kanskje halv elleve. At jeg beit i meg det faktum at jeg jobba fredag og lørdag hver helg og til og med en onsdag, men det gjorde ikke noe for jeg drakk meg dritings halv tolv på JP Clausen og den kvelden og det påfølgende nachet til klokken ni neste morgen er det sykeste jeg noen gang har vært bort i. Jeg kunne ikke fått ei bedre russetid for jeg tilbragte den med de beste folka i verden, jeg drakk Grans Premium og Fisherman til den store gullmedalje og så blånisser, dro til en fyr og blei kasta ut av Kick Off to ganger på en kveld og sånt får jeg kanskje aldri gjøre igjen. Det var ei fin, fin tid.


Bilde: Marte Steffensen

Jeg husker dansen og at da 2011 starta så gikk det opp for meg at dette virkelig var det siste halvåret. Og først mista jeg motet. Alt var meningsløst og når jeg ser tilbake på det så skjønner jeg egentlig ikke hvorfor for det er ikke meningsløst å ofre så mye tid og energi for noe, for så å ta farvel med det. Men sånn følte jeg det helt til jeg innså at det som virkelig gjaldt var å gjøre mitt beste. Få til mitt beste sånn dansemessig og å gjøre det beste ut av den siste stunda med en danse- og vennegjeng som betyr mer enn noe annet. Og det siste halvåret med dansen kommer jeg alltid til å bære med meg for når det gjaldt så var vi så jævlig på topp. Når det virkelig var viktig så støtta vi hverandre opp for det var en usagt regel at ingenting skulle få komme oss i mellom. Og selv om jeg egentlig ikke ville innrømme det, så kom dagen, 27.mai, som jeg så lenge hadde grudd meg og litt gleda meg til. Vårt siste danseshow som var ei så verdig siste forestilling som vi kunne fått det til å bli. Det lå så mange blåflekker, tårer og kjefting bak det vi viste fram, men da jeg sto der helt på slutten av avslutningsdansen til Mikas Happy Ending så føltes det helt forferdelig vondt, men også litt greit. Liksom at det var greit fordi det kunne egentlig ikke blitt bedre.


Bilde: Marte Steffensen

Jeg husker 3MU og at også det var et miljø som viste seg fra sin beste side det siste halvåret. Kanskje fordi vi alle ble mer bevisst på hvem vi var og hvem vi fant verdig å ta vare på. Kanskje fordi vi var blitt litt mer modne og innså hva som gjaldt. Jeg husker samværet, alle vorsene, den interne humoren og de sære samtalene i musikkgangen. Jeg husker latter og sjokomelk, Facebook og snus. Jeg husker de utallige stundene jeg og Jorunn tilbragte sammen på et pianorom, hvor vi øvde litt på The Brothel, men mest snakka. Om livet og hva som skremte oss og hva som betydde noe. Jeg husker konserter hvor skrytet av så mange aldri ville ta en ende og jeg husker jeg fikk mannlige lærere til å grine etter å ha fremført den låta jeg og Jorunn øvde så mye på. Jeg husker hvor usikre vi var på hvor vi ville ende opp, hva som ville være det riktige og om det kom til å gå bra, men samtidig hvor mye vi drømte om det, hvor store forventninger vi hadde. Og jeg kommer aldri, aldri, aldri til å glemme Alf som satte ord på ordene mine og Ragna som aldri ga meg sekser'n.


Bilde: privat

Jeg husker sommeren og følelsen av å sitte fast. Ikke komme noen vei, men at det ordnet seg, det ordner seg alltid. Jeg husker de lange vaktene på Rema, all fylla helg etter helg og Mocca og Fasting om hverandre, tanken på at alt virkelig var i ferd med å være over, at snart ville alt det trygge og gode jeg hadde hatt i årevis, være borte. Jeg husker 22. juli, frykten og den triste følelsen av at lille, trygge Norge ikke lenger var det samme. Jeg husker  turen til London med Divasn og som jeg sa den gangen og som jeg sier nå; det var ei verdig avslutning på noen helt fantastiske år. Jeg husker at vi sa farvel, hele gjengen, og at var det vondt og litt godt for jeg veit at det vil gå bra med oss alle, jeg veit det. Sommeren 2011 gjorde jeg alt jeg burde gjort og noen ting jeg ikke burde gjort, men jeg angrer ikke. Jeg angrer sjeldent.

1; privat. 2; Marte Steffensen. 3; Tommy Ellingsen. 4; Nathalie Stokke Hjelkrem

Og så kom høsten og alt endra seg. Jeg flytta til Oslo for å starte på universitetet, litteraturvitenskap årsstudium, jeg starta ny blogg, jeg starta bokstavelig talt på nytt. Det var skummelt og spennende på en og samme gang for jeg var helt på egen hånd, selv om sofastund hos storebror aldri var langt unna, men det var allikevel jeg aleine som skulle finne ut av ting. Og jeg har egentlig ikke peiling på hva jeg har funnet ut. Kanskje at jeg takler dette med å være aleine, at det er lov å ta det litt med ro, ikke alltid prestere så jævla bra. Det har vært en rar og fin høst. Jeg har tilbragt mye tid med mitt eget hode, og det kan av og til gå meg på nervene, men jeg tror jeg har faen så godt av det. Jeg har lært meg å ikke være trist for at ting tar slutt, men heller se tilbake på alt som har vært og si fy faen, så bra det var og smile nettopp på grunn av det. Og jeg har kommet hjem til Kristiansund og folk sier jeg har forandra meg, og kanskje har jeg det og kanskje er jeg fremdeles den jeg alltid har vært. Jeg veit egentlig ikke.

Dette er året hvor noe har tatt slutt, men når en dør lukkes, så er det en annen som åpnes. Sånn er det bare. Dette er året hvor jeg har følt meg skjør fordi jeg bega meg ned en vei hvor det på et punkt sa stopp. Dette er året hvor det jeg har opplevd og gjort på fylla har overgått det meste, og når jeg har hatt mest lyst til å slå hodet i veggen så har jeg tenkt på at jeg aldri skal angre. At jeg ikke får lov til å angre. Dette er det året hvor jeg ikke har savna, fordi jeg ikke gir meg selv tillatelse til det. Det kommer ingenting godt ut av å savne. Dette er året hvor El Cuero traff meg i hjertet mer enn de noensinne har gjort og jeg fant ut at de er lyden av Kristiansund, en plass jeg elsker, en plass hvor jeg har tråkka opp fotsporene mine og jeg brukte ei hel helg på å tenke på dette og to timer av den helga på å grine over det. Dette er året hvor jeg har vært sterk og svak, sint og lei meg og ikke minst lykkeligere enn på lenge. Dette har vært et fuckings fantastisk år.


Bilde: Einar Nilsen

Da 2011 starta visste jeg lite. Jeg veit ikke om jeg er blitt noe klokere. Det samme gjelder for 2012. Det eneste jeg er sikker på er at beste ville være å gjøre noe ut av det. Få til noe, prestere, oppleve, erfare, elske og hate om hverandre. Enkelt sagt; leve. Jeg kommer til å angre om jeg ikke gjør det, og jeg har faen ikke lov til å angre.



2012, du er velkommen.

Én kommentar

krna

31.12.2011 kl.17:12

sykt bra skrevet! 2011 har vært fantastisk og det skal 2012 bli også. godt nyttår, maren!

Eirin

01.01.2012 kl.15:27

Gud så bra skrevet, Maren! Ble rett og slett med på en rundreise i ditt liv anno 2011 - og jeg likte det!

Grått nytt hår, fine du!

Skriv en ny kommentar

hits