Only yesterday was the time of our lifes

Romjula har vært gæern og fin om hverandre. Til tider fyll som har tatt meg i skuldra og mint meg på hvorfor jeg var gira på å flytte i første omgang og masse kvalitetstid med de beste personene jeg veit om og som minner meg på hvor fint det er å komme hjem.


Dette er fra den onsdagen før julaften hvor jeg i siste liten inviterte på vors hjem til meg og så kom det en gjeng med fine jenter. Det beste jeg veit er randomfyll midt i uka // Bilde: Marte Steffensen


Og dette er fra 2.juledag hvor vi var på vors til fine Charlotte og det kom masse folk og jeg hadde fri adgang på Mocca, men jeg ville heller snike meg inn som vanlig og resten av kvelden er bare sorte hull og ting jeg ikke helt veit // Bilde: Nathalie Stokke Hjelkrem

Men uansett hvor mye jeg overgikk meg selv 2.juledag, og ja, det viste seg å være fullt mulig, så var jeg klar for nok en snurr 3.juledag. Da gjennomførte nemlig El Cuero en veldedighetskonsert for sykehuset vårt i Braathallen. Som vanlig strekker ikke orda mine til og denne gangen hadde jeg til og med penn og papir med meg i tilfelle det skulle dukke opp noe fint. Det gjorde det egentlig ikke, men jeg fikk skribla ned setlista og Brynjar lo da han så meg stå helt fram på midta som en jævla journalist. Er'kke no' jævla journalist, men det er greit å være forberedt for på The Crossroad Club satt jeg der og nesten drukna av meg sjøl og ønska meg noe å skrive med og på for alt i hele verden. Neste gang skal det bli noe fint. Men fint var det uansett for El Cuero er bra og bedre og best, men de er fantastiske når de spiller i sin egen hjemby. Det var noe av det fineste romjula har gitt meg, selv om Yellow Moon fremdeles kommer alt for tidlig, men det gjør ikke noe for poenget er at den kommer. Den og The Road Goes On og som vanlig tar de pusten fra meg og det gjør litt mer vondt i hjertet og det blir egentlig ikke finere for jeg møtte igjen klassekamerater jeg ikke har sett siden tidlig i sommer minst og en rådgiver som var litt snurt for at han gikk glipp av Kveldsnytt, men som lo da jeg sa at nå må det ikke bli så lenge til neste gang. Og jeg tenkte verken fram eller tilbake på noe som helst for det var presens og presens kan være så jævlig bra som du egentlig bare vil.


Bilde: Marte Steffensen

Nå er ikke lenge til dette året er omme, men den talen skal jeg spare til et senere innlegg. Jeg ville bare si at jeg er klar for å avslutte det og denne jula med brask og bram og verdens beste venner og hundrevis av fine minner begravd innerst inne.

Én kommentar

Skriv en ny kommentar

hits