Roll away the stone so they'll feel satisfied

Jeg studerer og kollokverer. Leser om forfattere fra antikken og opp til 1700-tallet. Prøver å huske hva som var typisk for barokken, hvem som skrev i hellenistisk tid og hva nå i all verden klassisistene var så opptatt av. Det er Skippertaket med stor S, men jeg tror faktisk det går inn. Litt i alle fall. Og det er spennende og lærerikt og selv om det føles ut som om hodet mitt er rævpult til tusen, så angrer jeg virkelig, virkelig ikke på at jeg valgte litteraturvitenskap (det har jeg forsåvidt ikke gjort tidligere i høst heller, men jeg ville bare understreke hvor mye jeg koser meg). Og jeg trener. Fordi det er så sinnsykt godt å koble helt av fra lesinga. Det er godt å la svetten renne og ikke tenke på noe annet enn at jeg skal holde ut. At jeg skal komme i mål. Slik jeg tenker hver bidige gang jeg trener. Fordi jeg må tenke slik.

Men når kvelden kommer er jeg sliten. Og det er så forbanna godt. Å kjenne at jeg presser kroppen og hodet til det ytterste. Og sånn skal jeg holde på til torsdag. Og når klokken slår ett, skal jeg senke skuldrene. Dra på trening om jeg er i stand til det og så skal jeg skåle med resten av gjengen enten jeg stryker eller ikke. Da er det uansett juleferie og jeg har ikke planer om å sjekke eksamensresultatene før ut i januar en gang, så om det går dårlig kan min årlige vinterdepresjon få en knallstart. Men akkurat det skal jeg ikke tenke på, for på fredag drar jeg hjem. Hjem til danseshow og gjensyn med en drøss gæerne jenter. Jordbæra, Annie og mutterns julepynt. Vinylplater og maling i ly av mitt eget rom. Romjulsfyll og konsert med El Cuero. Jeg tror det blir ei fin jul, jeg.

Forresten, hører selvfølgelig på Led Zeppelin med Stairway to heaven. Det blir jo ikke jul uten.

Én kommentar

Skriv en ny kommentar

hits