Ei lang linje avbrekk

Joda, så jeg har hatt lyst til å skrive masse, hele tiden, men jeg har ikke fått det til. Jeg satt på Frederikke på fredag, og jeg sitter her nå også, og begynte på et innlegg som handla om ei novellesamling jeg nettopp hadde lest, som jeg gjorde meg ferdig med i løpet av ei lita sjokomelk og en bedre snus og jeg begynte på et innlegg om det, men det funka ikke. Men nå kan jeg skrive det. For den er fantastisk. La stå av Ingvild H. Rishøi. Syv sabla vakre novellesamlinger og mest av alt - skryt fra Lars Saabye Christensen. Nå har jeg skrevet om den. Måtte det, for den bør leses.

Jeg liker meg på Frederikke, jeg benytter den som lesesal for de ordentlige lesesalene er fylt opp av nevrotiske studenter og en stillhet som bråker bare så altfor mye. Jeg foretrekker heller den lave summinga her, selv om jeg også her er omringet av nevrotiske studenter som kollokverer og blodpugger til kommende eksamener. Og jeg? Jeg har mappeinnlevering i morgen og min siste eksamen for i år neste torsdag, men alt jeg tenker på er at jeg nå har knyttet Løvenes Konge opp mot akt 5 scene 1 i Hamlet og at Kong Oidipus er bare teit uansett. For det jeg egentlig tenker på er de orda og setningene som hele tiden flyr gjennom hodet mitt og som er der helt til jeg glemmer dem, akkurat når jeg skal til å skrive dem ned. Jeg tenker på når t-banen kommer og at lyden den lager høres ut som dunkende hjerteslag og jeg hører det best de gangene jeg står på Makrellbekken og er gjennomvåt av svette og kald og sliten etter trening og jeg har tatt meg en snus, kjenner nikotinen bre seg ut i leppa, og jeg hører disse pulserende hjerteslagene og det er nesten som jeg kan høre mine egne. De mest ensomme hjerteslagene i hele verden, på Makrellbekken. Jeg tenker på å dra hjem til jul og at det er så altfor lenge til, samtidig som jeg har for lite tid. Om kveldene, når jeg venter på å gå til sengs og jeg ligger der og får ikke sove og tida snegler seg avgårde, kommer ingen vei, jeg har tid til å rekke det hele, helt til jeg står opp og igjen begynner å stresse avgårde mot noe jeg ikke veit hva er. Det er sånt jeg tenker på, midt oppe i denne elektriske eksamenslufta på Blindern.

Men det jeg egentlig ville fortelle om, var at jeg i går tok med meg Ane til The Crossroad Club for å se El Cuero. Vi vandra rundt med hver vår øl i hånda, fnisa og lagde tissedans og fant ut at Oslo er verdens minste storby for vi gikk egentlig ikke særlig langt. Og jeg sa "avbrekk" til bandet selv om det bare var nok et avbrekk i en lang linje fylt opp av dem. Men det var så verdt det. Jeg var egentlig så altfor sliten, men da sa jeg til meg selv "Vil du virkelig gå glipp av Yellow Moon live?" og jeg sa "Nei, den gjør saken veldig mye enklere". Og det gjorde den. For den stopper ikke å være magisk. Den stopper ikke å rive i hjerterota. Nei, nei, nei. Men det jeg kom til å tenke på da jeg satt der med øla mi, ved Bare Egils venstre side, var at de spiller den altfor tidlig i setlista. Hadde de holdt den igjen til litt etter midten, så ville jeg sittet der, ytterst på benken, og vært nervøs og bekymra for om de glemmer den så glemmer de meg, ikke sant. Men de glemmer ikke meg, Yellow Moon og faktisk The Road Goes On, kommer. Alltid.

Minn meg på å ha med notatblokk og penn når de spiller i Braathallen 27. desember. På forhånd takk.

Nå har jeg sittet her lenge og jeg fryser fremdeles. Så jeg skjelver og jeg tror ikke det blir særlig varmere. Jeg tenker på jul og at alle snart skal samles igjen, jeg tenker på vin og latter og at selv om alle vennegjenger i hele verden er flinke til å dra ut på byen, så er allikevel vi aller best. Jeg tenker på tiden som går fort og sakte på en og samme gang og at om jeg lukker øya og sitter her på Frederikke så er jeg vips i gang med lærerutdanning. Eller enda verre; livet som kommer etter. Jeg tror ikke det gjør så mye egentlig, så lenge jeg har tid til å rekke det hele.

Én kommentar

Katrine

06.12.2011 kl.00:11

jeg er ikke typen som kommenterer blogger, men jeg har lest deg en stund nå, og FY FAEN så bra du skriver!

mamma

06.12.2011 kl.17:29

Må si jeg er mektig imponert over hvor godt du skriver, Maren!!!

Skriv en ny kommentar

hits