This music is forever for me

Sitter og sliter med eksamensoppgaven min, men som jeg føler jeg allerede har nevnt tusen ganger før, så klarer jeg ikke å konsentrere meg. Fordi galskapen er på full vei tilbake. Springsteen kommer til Norge og om bare noen timer så er billettsalget i gang. Jeg er stressa, nervøs, lykkelig og glad. Har ikke sovet ordentlig siden jeg fikk vite det på torsdag, for alt jeg klarer å tenke på når jeg ligger der i mørket er at Springsteen skal spille konserter og at jeg har en sjanse til å få se ham igjen. Tre ganger tidligere har jeg sett ham - 7. og 8. juli på Valle Hovin i 2008 og 9. juni på Koengen i 2009. Ikke den lengste lista å skryte av, men jeg har aldri vært lykkeligere enn da jeg opplevde de tre konsertene. Og hjertet mitt verker etter å få oppleve i alle fall to til.

Men midt opp i alt dette har jeg også rukket å reflektere litt over hvordan det hele startet. Alle de faktorene, hendelsene og personene som står bak denne evigrullende ballen av gal kjærlighet og det faktum at det er et fåtall i dag som veit hvem Maren Molvik er. Og hva var egentlig den spede starten? Jo, og det er nesten flaut å si det - De nye gitarkameratenes versjon av The River. Den traff meg, slik alle favorittsanger gjør, akkurat på det stedet der det gjør godt og vondt på en og samme gang og da det aldri har føltes mer riktig. Mindre feil ble det ikke av at jeg endelig fikk høre den riktige versjonen; Bruce Springsteens versjon. Og jeg ante ikke den gangen at mannen jeg tidligere bare hadde forbundet med pappa, skulle komme til, bokstavelig talt, å forandre livet mitt. For det var det Springsteen gjorde. Jeg gikk i 9.klasse og visste ingenting om noe som helst, men da Springsteen kom inn i bildet, så jeg blått. Han åpna dørene til en verden jeg ikke visste eksisterte. Ikke bare inn til de utallige andre sangene og historiene hans, som i dag ligger dypt begravd i hjertet mitt, men også til musikk generelt. Han fikk meg til å være nysgjerrig, til å gå bakover i tid og det har jeg aldri angra på.

Og så begynte det som bare kan karakteriseres som galskap. Jeg fant Springsteen overalt. Og der hvor jeg ikke fant ham, rydda jeg bare plass til ham. På alle tentamener og lekseinnleveringer og fremføringer. Tekstene hans bakerst i alle kladdebøker og utallige bilder på veggen (som fremdeles består!). Jeg samlet lærerne mine til Bruce Springsteen tributeband (dog kanskje noe uvillig) og først da jeg gikk på 2.året, fikk jeg også en dans laget til Fire. Jeg fant igjen den eldste bloggen min her om dagen, den jeg skrev på da jeg gikk i 10.klasse, og jeg må nesten le av meg selv for jeg var komplett gæern. Det er ikke et eneste innlegg hvor Springsteen ikke er nevnt, og jeg tør ikke engang å tenke på alle de gangene jeg har prata høl i hodet på vennene mine. Jeg satt på så sykt mye rar og snever informasjon som jeg trodde alle andre hadde godt av å vite også. Mye fra tilfeldige internettsider og masse fra boka jeg kjøpte om alle hans opptredener gjennom hele karrieren. Den behandla jeg som en bibel, husker jeg. Ingen andre enn de jeg mente var verdige, fikk røre den. Jeg kjøpte skinnjakke og sixpence fordi han brukte det tidlig på 70-tallet og jeg begynte å opparbeide det som i dag er ei platesamling jeg ikke har helt kontroll over, men som er langt fra ferdig. Jeg brukte 10 000 kr på en Fender Telecaster og forsterker. Husker jeg samlet mot i flere uker før jeg turte å gå inn på Musikkhuset og si "Jeg vil ha en sånn gitar som Bruce Springsteen har". Ble aldri noe særlig flink på gitar eller munnspill, men det spiller ikke så stor rolle. Men gal var ikke det eneste Springsteen fikk meg til å bli. Utviklet et enormt følesesregister, hvor jeg kunne gå fra lykkelig til sint fortere enn du rekker å fortelle meg at han har underbitt. Har sletta en del folk fra Facebook fordi de tråkka over ei grense hos meg liksom. Kan forsikre om at jeg ikke er sånn lenger da. Har blitt litt mer moden og må bare akseptere at alle har hver sin smak.

Jeg tror jeg vil fram til noe her. For det var en gang jeg kunne ropt høyt at JEG var verdens største fan av Bruce Springsteen. Jeg og ingen andre i hele verden. Men det stemmer ikke. For alle er det på hver sin måte. Det kommer ikke an på hvor mange konserter man har vært på eller hvor mange forskjellige plater man eier og hvor mye de kosta. Nei, det som teller for noe og som er viktig, er hva musikken hans får deg til å føle. Når jeg ser tilbake på de åra da jeg var på mitt absolutt galeste, så er det ikke hvor mye informasjon jeg kunne ramse opp for hånd eller hvor mange plakater jeg presterte å klistre opp veggene mine, som står sterkest. Nei, det som står igjen og som virkelig har betydning er de stundene jeg hadde med Springsteen som ingen andre noen gang kan forstå fullt og helt ut fordi det bare var for meg. "This music is forever for me". Jeg kommer alltid til å huske den gangen jeg oppdaget liveversjonen av The River, der hvor han snakker om forholdet mellom ham og faren før munnspillintroen kommer og at jeg lå i flere netter etterpå, spilte den om og om igjen på mp3en og var trist og litt glad og prøvde å forestille meg hvordan det virkelig var. Jeg kommer alltid til å huske lykken jeg følte av å synge sangene hans med et band bestående av lærere som helt sikkert var litt skremte over galskapen min, men som jeg veit at i etterkant så er de litt glade også, fordi gnisten min vekket til live deres egen gnist som hadde sovet helt til jeg kom. Og mest av alt så kommer jeg til å huske den første gangen jeg så Bruce Springsteen i levende live. Den gangen han kom gående ut på scenen og gikk rett bort mikrofonen og satte i gang med Two Hearts. Til nå det lykkeligste øyeblikket i mitt liv og sånn kommer det kanskje til å bestå i mange, mange år fremover også. Jeg håper i alle fall det, for det er et godt minne.

Akkurat nå føler jeg at årene siden den gangen i 9.klasse bare har rast avgårde, og når jeg ser tilbake på alt jeg har gjort, opplevd, utrettet og erfart, så innser jeg at Springsteen har vært med meg hele tiden. Føler meg nesten litt gammel, for jeg syns ikke det er lenge siden jeg løp rundt i skolegården med skinnjakka og gitaren og gleda meg til å synge med Lærerbandet på avslutninga for 10.klasse. Og nå sitter jeg her, en smule mindre gal, men fremdeles med et hjerte som dunker vilt avgårde fordi klokka tikker avgårde til billettsalget som starter kl 09.00. Og uansett hvor mye jeg har vokst mentalt, så veit jeg med meg selv at jeg kommer til å sitte der foran skjermen med Springsteen-skjorte på, og hyle og skrike enten av overveldende glede eller hysterisk sinne. Alt kommer an på om jeg får billetter eller ikke. Og helt ærlig; jeg syns jeg fortjener det.

Én kommentar

Prokrastinering

30.11.2011 kl.16:53

For en superfin tekst å lese! Jeg føler det på samme måte. Tror vi modnes på vei til å bli voksen-fans, og det er OK. Kommer ikke til å ha med signs denne turnéen, for eksempel. Men det betyr jo ikke at jeg bryr meg mindre om hva som spilles. Og jeg vil sikkert hoppe og skrike litt mer enn de voksne ved siden av meg, så helt voksen-fan tar det nok noen år før jeg blir!

04.12.2011 kl.01:03

HERREGUD, SKRIV PÅ BLOGGEN DA FOR FAEN

Skriv en ny kommentar

hits