El Cuero på Rockefeller

De headlina Rockefeller. De hadde oppvarming. Jeg har fulgt dem siden 2008 og de er så på vei oppover at jeg kan ikke gjøre noe annet enn å være stolt over at jeg kommer fra Kristiansund. De hadde samlet like mange nordmøringer som østlendinger den kvelden og overalt hvor jeg gikk hørte jeg vår brede (og til tider ekstremt stygge) dialekt. Hørte også "Hey, Maren Springsteen!" ett par ganger. Bare nevner det. Det var som å gå rundt i ei lita boble midt i Oslo og føle seg hjemme. Ganske fint egentlig.

Oppvarmingen var en rå svenske med navn Daniel Nordgren. Han satt der med el-gitaren sin samtidig som han styrte kompet og med en fyr på kontrabass ved siden av seg. Fantastisk stemme, fantastisk groove. Han imponerte alle, også meg, men jeg kunne ikke unngå å tenke "Jada, jævlig fett, men når i helvete kommer El Cuero på scenen?!". Jeg hadde venta så utrolig lenge på dette. Sist jeg så dem var i september i fjor, og det er altfor dårlig når det kommer til El Cuero. Forventningene mine var skyhøye for jeg hadde ikke hørt dem spille det komplette nye materialet. Jeg var så sykt spent. Sto helt fram og holdt fortet der og passa på at ingen skulle få snike seg til noen urettferdig plass som de garantert ikke fortjente uansett. Det er min jobb å stå på midten og brøle hjertet mitt ut, ikke sant. Jeg hadde pils i hånda og hjertet i halsen og var i ferd med å oppleve tidenes konsert.

Så kom de endelig på. Brynjar og Håvard Takle Ohr, Øyvind Blomstrøm og Tommy Reite. De gikk bort til sine respektive instrumenter og fyrte løs med Footprints. Den låta, som i albumversjon er relativt laidback, steg i mine ører til et nytt nivå den kvelden. Den ga en lovnad om hvor jævlig bra resten kom til å bli. Og før jeg ante det, kom den sangen jeg visst ville komme, men som jeg ikke var forberedt på og som jeg ikke visste hvordan ville låte live. Yellow Moon. Låta som får hjertet mitt til å briste hver bidige gang jeg hører den. Som treffer meg akkurat der det gjør godt og vondt. Låta som forklarer alt så utrolig bra. Den levde opp til forventningene mine og kanskje enda litt til. Og når Brynjar med sin utrolig nydelige stemme sang "I guard my heart 'cause no one sticks around", ja, da kan jeg sverge på føttene mine befant seg ett par centimeter over bakkenivå og at hjerte og sjel allerede hadde forlatt legemet. Så bra var det. Videre durte de på med låter fra den nye skiva, men plutselig kom den låta jeg i hvert fall ikke hadde turt å håpe på, men som jeg gjorde litt allikevel og som alltid alltid alltid kommer til å være min største favoritt, nemlig The Road Goes On. Den er magisk, for allerede før Håvard rekker å slå løs trommeintroen så veit jeg at det er den som kommer. Og den er, som den alltid har vært og alltid kommer til å være, utrolig nydelig. Det er teksten og det er gitarsoloen som river gjennom meg som ei vill elv som aldri kommer til å ta slutt. Og gitarsoloen, den sier like mye og kanskje mer enn teksten. No Seats at the Fillmore er selve symbolet på hva El Cuero står for. "You're lyin' stretched out on the floor"  - hadde det ikke vært så veldig mange mennesker rundt meg, ville jeg gått tvert i bakken. Og selv om konserten ikke engang var kommet halvveis, så var jeg allerede fornøyd.

Videre fløt jeg bare med i en konstant forvirrende, dog herlig lykkerus. Alt de spilte og som jeg kanskje ikke husker helt korrekt fordi det forsvant ned i det tomme ølglasset, men mest av alt inn i hjertet mitt, står som noe som bare kan beskrives som utrolig bra. Men jeg husker Brynjar, som midt i mellom to låter, erklærte sin kjærlighet til hun han er forlovet med og det var så ekte og fintfølende at jeg og alle andre måtte applaudere. De dedikerte Paperback Writer til pappaen til Håvard og Brynjar som hadde hele galleriet for seg selv og kona og absolutt alle snudde seg og applauderte til han og. I likhet med Springsteen, så må El Cuero ha verdens beste fanklubb. Selvfølgelig gikk de av scenen, men det var bare en illusjon for de kom tilbake. Framførte en rå versjon av Little Bird. Tommy som sto opp på bassampene og var like guddommelig som framførelsen av en nydelig låt. Og selvfølgelig, og det slår aldri feil; Hate will get us nowhere. Den sangen, som går helt tilbake til 2007, lever videre. Ikke bare fordi den er så sinnsykt rå i seg selv og som livelåt, men også fordi den etter 22. juli har fått en helt ny og annen betydning. Den er blitt sterkere enn hva den allerede var. Og den standarden som allerede var satt ved første tone, fikk sin verdige avslutning idet Brynjar slet av strengene sine på gitaren, Tommy kastet bassen flere meter opp i været og Håvard omtrent sto på trommene. Det er slik det skal være. Det er slik det alltid har vært og kommer til å være.



Akkurat denne konserten, 7. oktober på Rockefeller, står som noe spesielt for meg. Ikke bare fordi den er et bevis på at El Cuero er i ferd med å bli farlig store her til lands, men fordi den også gjorde noe med meg, noe jeg ikke helt kan sette ord på. Kanskje fikk jeg litt mer mot den kvelden. Kanskje var jeg ærligere enn det jeg noen gang har vært. Jeg angrer ikke på noe, selv om den lille Kristiansundsbobla etter hvert slo sprekker og alle dro hver til sitt. Men det er det som er så sabla fint med El Cuero. Du husker hvor du kommer fra og hvor du alltid vil høre hjemme uansett hvor mye du prøver å flykte fra det. Selv om de har americana og Neil Young langt inn i ryggraden, så vil El Cuero for meg alltid være lyden av Kristiansund. Lyden av en vidåpen horisont og et vilt og berusende hav. Lik Springsteen alltid kommer til å være lyden av New Jersey, boardwalken og friheten. El Cuero er en påminnelse om hvor jeg kommer fra, men viktigst av alt; de er en påminnelse om at ingenting er umulig og at drømmer går i oppfyllelse.

Som jeg så mange ganger før har sagt, men som jeg aldri kan få sagt nok: Tusen takk for en fantastisk konsert og tusen takk for selve musikken.

Én kommentar

Siv

13.10.2011 kl.17:44

Herregud. Du beskriver så bra at jeg nesten tror jeg var der selv. Skulle ønske jeg var det også, det høres jo helt fantastisk ut. Fikk tårer i øynene av at du beskrev El Cuero som "Lyden av en vidåpen horisont og et vilt og berusende hav." El Cuero + havet = kjærleik

Prokrastinering

15.10.2011 kl.19:53

åhhh maren, du skriver så vanvittig bra

maiken

17.10.2011 kl.13:34

herregud så utrolig bra skrevet. ble litt satt ut nå, finnes ikke store nok ord på hvor fantastisk konserten hørtes ut. skulle likt å vært der jaa, men gleder meg til 27 desember:-DD

Liza

25.10.2011 kl.14:07

Fy søren Maren! Du er så sinnsykt flink!:) Og for noen deilige tanker du har :) I love You!!

Skriv en ny kommentar

hits