Hva er det med Bik Bok?

Og jeg som nettopp var i ferd med å få sansen for Bik Bok... Så står jeg der da, i prøverommet hos Norges største Bik Bok-butikk og som jeg bare er blitt såå fascinert over og går rundt og bare koser meg, og akkurat når jeg innser at denne buksa, som er så fin og akkurat slik jeg så for meg, er en tapt sak fordi den ikke engang kommer over knærne, ja, da skal selvfølgelig den servicevennlige svensken stille seg heeelt inn til forhengene og spørre "Hur går det?". Takk for det, du tok meg nettopp i mitt mest nakne og sårbare øyeblikk. Så jeg puster stille ut, teller til ti og presser fram et forhåpentligvis hyggelig "Ja, det går fint, du". Og når hun først har fjerna seg, da tillater jeg meg fem minutter i fosterstilling på gulvet. I løpet av de fem minuttene rekker jeg å se livet gå i revers. Først den gangen på 1.året, da alt jeg ville ha var en helt kurant topp til skinnbuksa mi, men mamma og ekspeditøren presterte å danne en armé for å få meg til å ville ha et turkist plastikkarmbånd som liksom skulle matche den toppen. Jeg blodnekta og ble senere beskyldt for å være lite kul å ha med på shopping. Og så selvfølgelig den gangen jeg som vanlig i min egen lille verden vandret rundt i... kremt, Bik Bok-paradis og helt ut av det blå hoppet det frem ei jente som plutselig begynte å tilby paljettgensere i rosa. Jeg stivna i bevegelsene og bare "..." og hun ble helt rar i blikket og latet som det sto noen kunder og ventet i kassa. Og for ikke å glemme den gangen jeg spankulerte inn, kledd i svart fra topp til tå, og omvendt, fra tå til topp, for å gå til anskaffelse av ei svart lue. Det var alt jeg ville ha, jeg sverger. Jeg tok lua ned fra stativet og slengte den på disken, men jeg hadde ikke engang rukket å dra fram bankkortet før jeg så frekt ble spurt om jeg ikke heller ville ha ei lue i signalrosa. Og jeg bare "... Nei" og hun bare "Går og tar lunsj, jeg". Det var rett og slett min egen Bik Bok-historie som gikk i revy foran mine omsuste netthinner.

Til slutt klarte jeg å dra min dvaske kropp opp fra gulvet. Jeg ville bare ta min hatt og stokk, innse nederlaget og gå min vei videre, men da jeg dro fram forhengene, fremdeles ganske rød i trynet, ja, da sto svensken der og lurte på hvordan det gikk. Og om jeg nettopp hadde vært den Maren jeg hadde vært alle de tidligere gangene, ja, da ville jeg mest sannsynlig slengt den buksa i trynet på henne. Men det var som en ny meg hadde steget opp fra det ikke så rent ille gulvet jeg nettopp hadde ligget på. Så jeg tok mot til meg og sa at jo, er for bred her og for smal der og den ene er for trang og den andre for stor og hva gjør jeg da? Så ble vi venner da, og sto der lo og pjattet (for man pjatter nemlig med svensker) og hun hentet en ny bukse som satt som et skudd, selv om jeg ikke er helt sikker, for, som jeg og svensken ble enige om, vi vil helst skjule de håndtakene, ikke sant. Og jeg fikk gå rundt i butikken og sjekke ut eventuelle plagg som kunne passe til imens hun passet på sakene mine. Men veit dere hva som skjedde da? En kunde kom bort og begynte å spørre om jeg visste hvor de andre skinnjakkene hang. Og jeg bare "..." og jenta bare "... Sorry" og jeg bare... løp ut av butikken.

EDIT. Fant ut at et illustrasjonsbilde ville være kult.

Én kommentar

15.09.2011 kl.02:50

du er så morsom

urbaneproblemer

15.09.2011 kl.03:07

hahahahahahah HAHAHAH, jeg elsker deg!

marte

15.09.2011 kl.13:03

hahaha, ser det for meg!

HC

15.09.2011 kl.15:00

Hahaha. God historie!

Silje

17.09.2011 kl.16:35

hahahahHAHAHAHA, jeg elsker deg også!

Skriv en ny kommentar

hits