You know sometimes it's easier to be left instead of right

I helga hadde jeg fornemt besøk av mamma, pappa og Annie. De kom kjørende for å ta meg med på Ikea og for å få rommet sånn noenlunde levelig. Den jobben ble vel gjennomført, for å si det sånn.


Skrivepulten min, hvor store ting skal skje.


Den svarte greia skal forestille en kommode, men det er egentlig ikke det som er poenget, fest heller blikket til min lenge etterlengtede stereo.

Og nok en gang sitter jeg her. Utrolig hvor mye jeg sitter bare for å sitte egentlig, hvert innlegg handler jo om at "nå sitter jeg her". Men ja, jeg sitter faktisk her da og tenker. Igjen. Og det jeg tenker over nå, er min mildt sagt alarmerende treningsmotivasjon. Som er ikke-eksisterende nå om dagen. Nå som jeg ikke lenger har omtrent alt av sosialliv forplantet i det å være i aktivitet, så merker jeg at det er mye lettere å bare "nææ". Om du skjønner? Og det er ikke til å holde ut, for i lengden tåler jeg ikke å sitte for mye, ikke sant. Utrolig nok så blir jeg rastløs og det liker jeg ikke. Men jeg kunne ønske denne rastløsheten meldte seg med en gang den merket at jeg var i ferd med å henge etter. Nå kribler den bare litt lett i tærne og det har jeg ikke akkurat vansker for å overse. Og for meg er jo dette det verste som kan skje. For jeg gidder ikke flere japanere som skal knipse bilder av ei svett bolle joggende gjennom Vigelandsparken.

Én kommentar

Skriv en ny kommentar

hits