Det sitter en mann på ramma på en videregående skole i Oslo

I skrivende øyeblikk sitter jeg på feltsenga med hangover etter tre dagers øldrikking og er seriøst emo fordi jeg savner bikkja hjemme så mye.



Og det er jo ikke særlig rart..? Dumpa bort i et blogginnlegg om ei som nettopp hadde mistet hunden sin selv, og plutselig satt jeg der og gråt som en unge fordi jeg tenkte på den dagen Annie dør. Herregud, hva er det som skjer med meg? Og ikke nok med det, men jeg har faktisk begynt å gjøre en innsats for håret mitt også. Åh, tidene forandrer seg ass.

Uansett, de siste dagene har vært utrolig fine. Var på en pub på torsdag hvor profesjonelle sangere fra Den Norske Opera framførte forskjellige stykker, og det var faktisk ganske bra! Virkelig noe å skrive hjem om til en viss instruksjon og ledelse-lærer. Og på fredag! Da så jeg Bigbang live! Jeg fikk med meg No one som er den fineste låta og da sa jeg meg egentlig fornøyd og så gikk jeg tilbake til rommet til Sandra for å drikke mer øl. Ikke rart jeg var kake halv ti og måtte dra hjem og legge Marte på gulvet og meg selv i feltsenga.


Ble sånn akutt forelska i Øystein Greni, men det har gått over nå.

Og så drakk vi i går. Siden det for meste gikk i Chateau Neuf under fadderukene, så skjønte jeg først i går hvor lite kult det er å ikke være 20 eller eldre i Oslo. Endte opp på ei kebabsjappa hvor jeg bestemte meg for å la alt seile sin egen sjø og spiste kylling for første gang på over ett år, og det er vel derfor jeg nå sitter på rommet mitt og egentlig skal ha en alvorsprat med meg selv. Istedet har jeg faktisk skypa for første gang i hele mitt liv med Vilde og Jorunn som befinner seg i Trøndelag og er milevis unna og jeg skjønte ikke en drit av hva dem sa, men jeg fikk sett hvordan de bor og så veldig koselig ut.

Jeg gleder meg til mamma og pappa kommer nedover neste helg. Helt sant. Da skal jeg få en ordning på dette enormt triste rommet. Og lille Marthe som reiser til USA på tirsdag! Ting er så rart. Utenfor er høsten i full gang for det regner og gule blader faller konstant ned i hodet på meg og det var jo Seb som i Vinger, diktsamlingen, skrev at når fuglene dør så blir de til blader på den grena de sitter på og så faller de ned når høsten kommer. Og det er i stunder som dette jeg egentlig bare vil sette meg ned og bla opp i Bisettelsen der hvor historien om Seb og hans liv begynner; "Det sitter en mann på ramma på en videregående skole i Oslo". For det er en av de fineste delene og jeg er glad jeg valgte å forevige en liten bit av det på kroppen min.

Én kommentar

Skriv en ny kommentar

hits