Gjentagelser

Jeg innfører lange dager på lesesalen igjen. Mandag, onsdag, torsdag og de fredagene jeg ikke jobber. På onsdager sitter jeg der til de blinker med lysa før jeg går hjem i stedet for å ta trikken. Hører på Springsteen, det er den tida igjen, han synger om hvordan han er fanga i dette forholdet med ei dame, synger om hvordan han en dag skal gå ut av det og være fri - "Well, it seems like I´m caught up in your trap again / And it seems like I´ll be wearin´ the same ol´ chains / Good will conquer evil and the truth will set you free / And I know someday I´ll find the key". Har så vidt begynt å snuse på Magic igjen for vi er i mai og syrinene har sprunget frem. Jeg sto på busstoppet på Bislett etter jobb i går og så at den store syrinbusken jeg har holdt et øye med i ganske mange år nå, var i blomst. Alt jeg ville var å løpe over veien og bare dra inn lukta, men jeg var allerede søkkvåt etter alt regnet og tenkte at jeg kan spare det til seinere.

For det er det jeg venter på nå, men som jeg veit at jeg allerede er på god vei inn i: de lange dagene på lesesalen mens varmen slår inn mot rutene. Å gå ut og kjenne lukta, luktene, av syriner og alt det andre jeg forbinder med denne tida. Høre på "Girls in their summer clothes" og "A long walk home" og "A Devil´s Arcade" og de fleste andre låtene på Magic, Springsteens plate fra 2007, for de låtene er disse dagene, det har jeg snakka om mye om allerede.

Men mest av alt venter jeg på "The Backseat" og de dagene der. De dagene der Brian Fallon synger i øra mine - "Well, come July, we´ll ride the ferris wheel go round and round and round / And if you never let me go, well, I will never let you down" - og jeg blir fylt av noe som nesten føles umulig å bære. Som å se i reprise igjen alle solnedgangene jeg sto og så aleine og følte var for mye å håndtere, men som jeg allikevel tok med meg videre.

Jeg venter på de solnedgangene. Jeg venter på de dagene der, det har jeg også snakka om før. Men først er det lesesalen, om og om igjen.

This cowboy´s running from himself

1. del

I arkivet ligger det flere forsøk på tekster jeg har prøvd å skrive siden sist, i juni en gang. Jeg leser dem på nytt og innser at de har ingenting å formidle. Det er bare ord. Det eneste som går igjen er en ting som slo meg da jeg så El Cuero fremføre førsteskiva i september da Bonanza feira år. Da de spilte "When I Slip Away" og det eneste jeg stod igjen med, den eneste tanken, idéen om noe, verdt å ta vare på etter den kvelden, var at det er så mye som skal og som må avsluttes. Tenkte at dette, der og da, ville vært ei så jævlig verdig avslutning. Jeg tror det var det at musikken føltes mjuk, jeg tror det var det at jeg har ting jeg må avslutte, for akkurat da føltes det lett når det egentlig er vanskelig, føltes det ikke umulig å gråte før man ler, og sjøl om man ikke kan feste løvet på trærne igjen, så kommer bladene alltid tilbake.

Og det er det jeg har tenkt på da, de siste månedene. Ting som må avsluttes og de verdige situasjonene jeg kunne gjort det i, men som jeg lot gå fordi jeg er så jævla feig.

--

Dette skreiv jeg på nyttårsaften, mitt forsøk på å oppsummere den tida som hadde gått siden sist, fremdeles i juni en gang. Jeg begynte på en del 2 også, men kom meg aldri noen vei med det. Og jeg veit ikke om jeg har kommet noen vei siden 31. desember, men den siste tida har jeg hatt mange ord i meg, og jeg tenker at noen av dem kan komme til syne her, sjøl om flesteparten havner i notatboka og på word-dokumenter. For jeg skriver jo fremdeles sjøl om det ikke skjer noe, og det må vel telle for noe. Jeg gjør alt det andre jeg skal gjøre også, og man kan plusse på en snart fullført måned med praksis til uka også. Alt ligner altså seg sjøl, men jeg sto på Ferdigsnakka forrige mandag og innså at jeg må være aktiv, så jeg prøver å gjøre det også. Aktivt si føkk det til uthalinger, og bare fortsette og fortsette og fortsette.

Og sjøl om det ikke er februar og 2010, så hører jeg på "Strange Colour Blue", liveversjonen, av Madrugada. Husker hvordan jeg lengta etter mørke og våte gater i en by jeg ikke bodde i, og nå er jeg her. Oslo har vært vått de siste dagene og det var mørkt da jeg gikk hjem fra jobb i går kveld. Aner ikke hvorfor den låta kom tilbake til meg, men den minner meg om en blå horisont og alt som ligger bak. Det er så mange år siden, men fremdeles leiter jeg etter alt det som ligger bak.

And the poets down here don't write nothin' at all / They just stand back and let it all be

En etter en tar vi sommerferie, hele gjengen. Vi har klart det, nok en gang, og sensor og eksaminator lo med meg da jeg snakka om tospråklighet og faghistorie på muntlig eksamen. Det er sommerferie, det er følelsen av frihet og det er en tendens av Stockholmsyndrom nå som jeg ikke lenger trenger å være på lesesalen. Drar ikke på fylla slik vi gjorde for to år siden. Tar det heller rolig, fire eller fem flasker Grans Premium, og så går jeg hjem i duskregnet forbi Vår frelsers gravlund. Hører på "Brother is gone", så klart hører jeg på den, og et lite øyeblikk kjenner jeg panikken fyke gjennom meg, for jeg husker i fjor, da det var Randy Newmans "Baltimore" som satt fast på innsida av kroppen min og gjorde vondt, og nå klarer jeg den ikke på grunn av alt som følger med den. Kjenner panikken for jeg kan ikke se for meg at jeg et år fram i tid kanskje ikke skal klare å høre på "Brother is gone" på grunn av alt jeg forbinder med den. Klarer ikke å se for meg vanlige dager der den låta ikke affekterer meg lenger. Kjenner panikken for jeg trenger at den låta affekterer meg.

Tenker på i fjor, da vi var ferdige med eksamenene våre den gang, og husker vi dro ut for å feire seint en kveld i slutten av mai og begynnelsen av juni, seint fordi jeg hadde jobba kveldsvakt og andre blei forsinka oppe på Kringsjå og andre igjen måtte pakke kofferten før dem dro ut og møtte resten. Husker hvor irrasjonelt irritert jeg var fordi vi havna på The Scotsman i Karl Johan, og hvordan jeg demonstrativt blei sittende og konsentrere meg om trubadurduoen som spilte låter som sjøl den mest rutinerte pubgjest har mista tellinga på hvor mange ganger har blitt spilt. Og det som skjedde var litt som det som skjedde i mars da jeg plutselig fant "Brother is gone", eller omvendt, at den fant meg. For trubadurene spilte ei låt jeg visste jeg hadde hørt før en eller annen plass, kom faen meg ikke på hvor, helt til Mathias lente seg fram mot meg og spurte om jeg visste hvem artisten var og jeg måtte si nei, var helt blank, ikke sant. Elvis Presley med "Burning Love", sa han. Og så kom jeg på det. Det er jo låta Lilo digger i Lilo & Stitch. Som blei låta vi digga til på The Scotsman og som jeg fremdeles hadde på hjernen da trubadurene hadde spilt settet sitt ferdig og sjappa var i ferd med å stenge, mens vi sto og samla motet for å snakke med dem fordi han ene hadde kinnskjegg. Dem var hyggelige folk, vi hadde felles bekjente fra Kristiansund og de syntes den slitte skinnjakka mi var kul. Elvis føkkings Presley og verdens lykkeligste låt til tross for at Elvis sjøl ikke var særlig lykkelig, og vi dro hjem til hybelen min på St.Hanshaugen, en hel svær gjeng pressa inn på 16 kvadratmeter, vi drakk Grans Premium og så sola stå opp og male veggene i et lys av gull på bygningen på den andre siden av gata. Sommerferie og frihet og "Burning Love" som blei låta vi skulle digge til gjennom hele sommeren, mens vi kjørte rundt i Jordbæra hjemme i Kristiansund, og som vi dansa til på alle vorsa før vi dro ut i natta og prøvde å finne hva det nå er man prøver å finne etter midnatt i Kristiansund.

I fjor skreiv jeg om de stille dagene for det som alltid er utfordringa når man har tatt sommerferie, er å ikke bli stillestående. Jeg veit ikke hvorvidt jeg blei det i fjor, jeg husker bare tanken på de stille dagene og behovet for å sortere soundtracket for hver bidige juni som kommer og går. Nå er det juni på nytt og jeg har ikke helt funnet ut hvilke låter som skal være lyden i år. Men vi lovde hverandre å holde kontakten sommeren gjennom, for sommeren kan være så innmari lang og sommeren kan innebære så veldig mye avstand, og en liten del av meg tenkte at det er for seint, for det var i fjor at Brian Fallon i The Gaslight Anthem sang "And if you never let me go, well, I will never let you down" og det var i fjor jeg kjørte rundt på jakt etter solnedgangene med den låta høyt fra høyttalerne og tenkte jeg ville være alle andre plasser enn akkurat her. Det er juni på nytt og er kanskje ikke et løfte bedre enn ingenting.

"And the poets down here don't write nothin' at all / They just stand back and let it all be" synger Springsteen på "Jungleland" fra Born to Run, og jeg har hørt mye på Springsteen de siste ukene for av all musikk jeg regner blant favorittene mine, så er det bare Springsteen som er rein lykke uten en bitter ettersmak. Og jeg har ikke skrevet på ordentlig siden kanskje en gang før påske, blei okkupert av så mye annet etter hvert, men nå tar jeg fatt i penna igjen, vil skrive en hel del, noterer alt som faller meg inn, på mobilen og ned i notatboka. Som hun jenta på trikken som la hånda si på arma mi for ikke å miste balansen idet hun bevegde seg bakover i vogna. Beskriver han gutten som gikk nede på gata og som jeg sto og så på fra vinduet mitt (for av og til bare glor jeg). Skriver om den gamle mannen i rullestol som av og til er innom Rema og handler i kassa mi, og som jeg alltid er på nippet til å grine av bare fordi han så er forbanna positiv. Sånne ting. Små ting vi kanskje ikke tenker over, men dem er der like fullt. Det frivillige eksilet mitt i Nord-Norge som jeg har snakka om i en liten evighet, og jeg har fått fri i uke 31, må snart gi beskjed om at jeg kommer. Og for hver dag som går blir jeg mer usikker og for hver dag som går blir jeg mer sikker. På at dette må gjøres og at jeg skal gjennomføre det. Det er så jævla idiotisk. Det er så jævla bra.

Sommerferie og følelsen av frihet. Jeg tenker på semesteret som bare fløy forbi, det sa jeg allerede i mars, og det finnes en million øyeblikk jeg ønsker kunne vart i en liten evighet. Juni og kanskje er det de stille dagene på nytt, men jeg håper jeg får en million øyeblikk jeg ønsker kunne vart for alltid.

og hva ville skjedd om alle i hele verden hoppa på likt

men jeg forutså ikke at du ville komme til å ta navnet mitt fra meg / at jeg plutselig skulle stå som den navnløse og / om det der skjedde i starten / hvem har jeg da vært / underveis og i mellom / hvor glapp det for meg og liker du meg best / med eller uten klær / kan du se ribbeina mine når jeg lener meg bakover / og hvor blå kan man i lengden bli av regnet / nå kommer jeg meg ikke noen vei / verken opp eller ned / og sånn oss i mellom / så har jeg alltid foretrukket den sistnevnte plassen 

--

for sjøl om det ikke skjedde / du veit / da jeg spurte om hva som ville skjedd / om alle i hele verden hoppa på likt / jeg fikk det i alle fall ikke med meg / veit ikke om du gjorde det heller / uansett / så ramla jeg helt ut av tilværelsen / ut av skoa som stadig gir meg gnagsår / jeg falt ut av senga / sklei i dusjen og / snubla over trikkeskinnene / men 13-trikken går fremdeles og takk og pris for det / vi snudde opp ned på det hele / ingenting var lenger ved det samme / så hvordan får du det til / fremdeles å stå så forbanna støtt

Bilde/tekst: privat

Old Satan, he's a man of his word

1.

Vi snakker om ting vi har snakka om tusen ganger før. Du snakker. Jeg lytter. Lytter til jeg hører noe som ikke ligner på noe jeg har hørt før, og jeg må spørre, noe jeg egentlig aldri gjør - hvilken låt er dette? Så er den der. Ry Cooders 'Brother is gone'. Plutselig er den der, og det er som å innse at en kjær venn har vært savna altfor lenge, men endelig er man sammen igjen og livet føles mer komplett enn hva det gjorde sekunder tidligere. Den bare fanga meg. Mandolinspillet som er så innmari melankolsk og Ry som høres ut som om han knapt er kommet i tjueåra, til tross for sine 67 år. Han høres ut som en typisk hipp dude jeg kan forestille meg er fra L.A. eller noe, i stedet er det Ry Cooder. Mannen som i form av debutalbumet fra 1970 har stått i platehylla mi siden den gangen jeg jobba med Ragnar, og han ga den til meg, enten til jul eller bursdag, jeg husker ikke. Og jeg som alltid har sagt at man ikke er klar før man er klar, og av og til tar musikk årevis, men en sjelden gang trenger jeg ikke mer enn ett par sekunder før jeg må legge meg ned på gulvet for å komme helt inntil høyttalerne, før jeg må sjekke opp teksten på nett og dra avgårde for å kjøpe skiva, helst på vinyl, bare for å ha noe å holde fast i. Av og til trenger jeg ikke mer enn ett par sekunder før jeg lar ei låt velte meg, før jeg kantrer totalt og ikke er i balanse igjen før jeg virkelig har lytta meg inn til skjelettet av den. Jeg rakk det aldri med 'Brother is gone'. Alt gikk for fort og før jeg visste ordet av det, så var det låta som satte seg fast på innsida av meg. Jeg kjente det mens jeg sto på jobb og ønska alle kundene en god dag. Kjente det på innsida av kroppen da jeg sa "føkk det" til alle vanene jeg vanligvis overlever på og heller blei sittende og spille den om og om igjen mens jeg leste teksten til jeg kunne den utenat. You will be exalted in the evil works of men / High power rollin' over land and sea / But some dark night I'll be coming 'round again / And take one of you down back to hell with me. Kjente det mens jeg gikk hjem seint om natta med låta på hodetelefonene og jeg hadde så jævlig lyst til å gråte fordi det er ei sånn låt som krever noen modige tårer i de rette øyeblikka, men jeg fikk det faen ikke til. Det er ei sånn låt jeg kommer til å høre igjen om ett, fem eller ti år, og fremdeles huske denne tida som om det var i går. Huske alt, for nå sitter det på innsida av kroppen min, akkurat som låta som nekter å gi slipp. Det er ei sånn låt som gjør godt og vondt på en og samma gang, og dem tar man vare på for hvor mange sånne låter finnes det egentlig og hvor ofte føler man at en annen sier akkurat det man vil si sjøl? Hvor ofte er det en annen som formulerer orda man sjøl ikke får til, ikke vil, ikke tør å formulere fordi man er så ufattelig redd for den uutgrunnelige stillheta som eventuelt kan komme i ettertid. Så jeg lar låta snakke til jeg føler den har sagt alt jeg vil si. Jeg lar låta være soundtracket til disse dagene så jeg i ettertid husker hvordan de hørtes ut som.

 2. 

Og dagene jeg snakker om er de dagene som er nå. Dager som forsvinner fortere enn jeg rekker å trekke pusten for å holde følge. Plutselig var det mars og snart er den over. Sola kom på kvinnedagen, og vi brunsja på Nighthawk og drakk drinker med whisky, før vi gikk til Youngstorget, hørte på appellene og gikk i toget under parolen for nei til reservasjonsrett. Vi samla oss for Grans og Grand Prix, og jeg stemte femti ganger på El Cuero. Lydnivået i Oskar Braathens gate nådde et farlig høyt nivå og et glassbord blei nesten knust da dem blei sendt videre til finalen, for fy faen, den kvelden var jeg blodfan. Dansa oss svette og edru, og gikk hjem og kollapsa i senga. Det føles som om den siste tida har vært en evig snurr. Nå stresser jeg over kvalifiseringsoppgaven i norsk grammatikk, og vil helst be om litt mindre angst i monitor. Nå er mars snart over og jeg føler meg gammal som tenker at tida flyr fort. Men den gjør det, og det er ikke mulig å stoppe opp og fryse de øyeblikka du vil skal vare i en liten evighet. Som den rå følelsen av lykke da favorittbandet blei sendt videre til finalen i Melodi Grand Prix. Å oppdage kombinasjonen av rødvin og cola og tenke at det funker faen så bra, for det er voksent samtidig som det er sjukt barnslig. Å drasse en haug med bøker fram og tilbake til Blindern mens man myser mot sola og kjenner på hvor digg det er, at vintern var over på et blunk og før vi veit ordet av det er det nesten sommer og sjukt hett å sitte innestengt på lesesalen og pugge til eksamene. Mars er snart over, det er sol og skinnjakke og tørr asfalt. Det er musikk og bøker og å prøve å skape en litterær verden det er mulig å bevege seg i. Det er å prøve å balansere alt dette, og av og til funker det, andre ganger ramler alt over hverandre. Det er Ry Cooders 'Brother is gone', låta som føles akkurat sånn. Å ramle ned før man stabler seg på beina igjen.


Alle bilder: private

Wild hearts can't be broken

Av og til er alt jeg vil å gå ut og gjøre skikkelige dustete ting. Som alt for mye øl fredag og lørdag, og å crushe totalt på en fyr fordi han er elektriker og har skjegg. Å telle til tre før man bomber glasset fylt med Redbull med en shot Jäger. Å gå hjem med venninna klokka ni en søndagsmorgen og det ser ut som The Walking Dead har tatt steget inn i den virkelige verden for akkurat jævlig så vi ut da vi vandra bortover Waldemar Thranes gate. Jeg burde ha konsentrert meg fullt og helt om særemneoppgaven i historie som skal leveres inn på onsdag. Jeg burde tatt hensyn til at jeg har vært stemmeløs siden fredag kveld. Men satan, vi er i mars allerede og sjøl om Oslo er grått og vått og trist, så er det essensielt å skåle for den første vårmåneden, for alt som er gøy og for at kjærlighet er best når man ikke trenger en fyr å elske.

Ain't No Love (In This City No More)


Painbucket

Da 2013 nærma seg slutten, tenkte jeg at det var på tide å komme seg ut av Cuero-vakuumet mitt. Tenkte jeg at det ikke ville skade å bruka tida mi på annen musikk, for El Cuero erobra 2013, og dét til tross for at jeg så Springsteen to ganger, noe jeg fysisk kjente på kroppen lenge etterpå. Men dem gir seg ikke og det er jeg glad for. For "Ain't No Love (In This City No More), som kom ut i dag og som skal være låta deres i Melodi Grand Prix, er alt jeg kunne bedt om. Det er rock & roll, men med akkurat nok melankoli som får meg til å tenke på tomme gater midt på natta og gatelysa som holder deg våken. Får meg til å ville fylle disse gatene med musikken, male den utover, skrive budskapet på nakne vegger. Det er ei låt som holder oss sultne. Ei låt som nekter å la føttene stå stille. Samtidig som det er ei låt som gjør akkurat passe vondt. Refrenget (åh refrenget) gjør akkurat passe vondt, og det er så viktig for det er sånn det skal være.

Jeg er sjukt fornøyd. Og sjukt gira. Jeg trur jeg kommer til å overleve februar også.

'Cause we're going down while the rockets glare

Jeg har overlevd januar. Slik jeg alltid gjør, sjøl om det ikke føles sånn når vi nettopp har begynt på ett nytt år og alt virker umulig. Umulig å starte på noe nytt, umulig å dra tilbake til det man forlot i varme desember, umulig å utkonkurrere mørket og kulden. Allikevel klarer jeg det hvert år. Klarer å starte på nye ting, klarer å dra tilbake, tilbake til kalde, store Oslo, klarer å se lyset, se de fine tinga. Det finnes fine ting i en måned som januar også.

Jeg starter på nytt. Starter med norsk grammatikk, og nørden i meg er fra seg av glede, samtidig som jeg er vettskremt for ikke å få det til. Men jeg skal legge meg i hardtrening og når eksamen nærmer seg skal jeg ikke tvile på noe som helst. Starter med skrivedager. Hver onsdag på Café Sara. Bare jeg og notatboka og en halvliter som det tar en time å drikke for jeg skriver faktisk. Mye og langt og det meste er bare ræl når jeg ser over det dagen etter, men midt opp i alt rælet, så finnes det setninger som jeg kan bygge videre på, skrive om, gjøre bedre. Jeg gleder meg til onsdagene mine. Jeg gleder meg til pennøvingene mine.



Vi kjørte til Nord-Norge da jeg egentlig skulle sette i gang for fullt med nytt semester. Og sjøl om det var en isende vind på en kirkegård som var frosset fast, kulden satt langt ned i jorda der familiemedlemmer blir lagt og tårer blir falt, så var det også varme. Varme i husa og fra familie man ikke har sett på lenge, som man har glemt hvordan det var å tilbringe tid med. Men når vi først gjør det, så er det som om ordet avstand ikke eksisterer. Og vi ler og banner (for de nordlendingene banner innmari mye) og det føles som om det aldri har vært en ti timers kjøretur mellom oss. Og jeg sier ser dere til sommeren, og mener det. For nå har jeg bestemt meg, det må skje nå. Å dra til fatterns barndomshjem der inne i fjorden og ikke gjøre en dritt, bare skrive og lese og kanskje lære meg å drikke whiskey. Straight up.


Bilder: privat

Det er januar og Springsteen gir ut nye skive. Bare for å holde maskineriet i gang, sier jeg. Fordi fyren er redd for å dø, sier jeg. Men helt ærlig, så liker jeg "The Ghost of Tom Joad" og gitarlyden Tom Morello har gitt den. Januar og El Cuero offentliggjør at dem skal være med i Melodi Grand Prix. Jeg trur først det er en spøk, men det er ikke det, det er ramme alvor og jeg knekker ei Sabbath-skive i to og kjøper en liter Sjokomelk, noe jeg egentlig slutta med i 2012. Allikevel, så er jeg blodfan til den dagen jeg dauer. Man svikter ikke sin egen oppdragelse (om noe sånt gir mening).

Januar og det snør mer nå enn hva det gjorde i begynnelsen, men det finnes kaldt øl, varme smil, ny poster av Springsteen på veggen og diskografien til El Cuero fra 2007 til 2013. Om jeg klarte å overleve januar, skal jeg faen meg klare februar også. 

Yellow moon and wine on my mind / I'm sinking to the bottom to see what I can find


Bilde: privat

Av og til er jeg redd for at jeg vil for mye. Av og til er jeg redd fordi jeg vil så mye.

2013 - har jeg klart å beskrive regnet for deg


Nyttårsbadet

I 2014 skal jeg holde hånda mi sjøl. For 2013 lærte meg at jeg ikke lar noen andre bære vekta av den og hvem er det vel som har tid til å ha kjærlighetssorg.

I 2014 skal jeg skrive. For i 2013 innså jeg at jeg må skrive for søppelbøtta, skrive mer, skrive strukturert og skrive modig.

I 2014 skal jeg finne meg et nytt favorittband. Fordi det er på tide.

I 2014 skal jeg gi faen. Og jeg skal bry meg.

Alle ord som begynner på ned


Bilde: privat

"Og det jeg skulle si da / jo, det var at jeg sto under de kastanjetrærne og venta / la hodet på skakke og løfta blikket opp / liksom for å se om regnet var i ferd med å gi seg / det ga seg jo aldri / og jeg kan ikke stå der i all evighet / for så mye ventetid har jeg faktisk ikke / uansett / da jeg løfta blikket så var det ikke bare regnet som falt over meg / det hølja kastanjer i strie strømmer / rett i huet på meg / og det fikk meg til å tenke på at kanskje sitter orda der oppe i trærne / side om side med kastanjene / og kanskje er det derfor jeg ikke blir særlig blå / For det regna kastanjer og regndråper / men orda / de satt fast der oppe og jeg nådde ikke tak i dem"

Ta årene fatt og ro deg i land


Bilde: privat

Er kvalmt redd om dagen. Og kvalmt håpefull. Overlever på:

- Rutiner til typ alt jeg gjør hele tida (er det mulig å bli avhengig av rutiner eller)

- El Cuero live døgnet rundt på hybelen (og skiva blir bare bedre og bedre og jeg kan ikke vente med å få den på føkkings vinyl)

- Klassikerne i nordisk litteratur (sjøl om jeg skal skrive oppgave om Et dukkehjem og jeg suger på å skrive oppgaver, redd meg fra meg sjæl plis)

- Frisk luft klokka sju om morran (og det er mørkt ute og verden er så stille som om ingen puster)

- Å gå hjem og legge meg klokka ti om vi tilfeldigvis skulle sitte på pub og ta noen pils (men får jo ikke sove uansett for hjertet har vokst seg for stort mens lungene bare krymper og krymper)

El Cueros Justice Live og jeg har tenkt mye på lydbølger den siste tida

"Jeg snakker om at lydbølgene aldri forsvinner helt. De glir bare lenger og lenger unna oss, tynne strimler av pust, usynlige dønninger som ruller og ruller mot en strand utenfor mørket der ingen har satt sin fot. Men en dag kan den store etterretningstjenesten spore opp alle samtaler, enetaler, tungetaler og prekener og bergprekener så vel som skjenneprekener og ordrer, blødmer, bakvaskelser og sanger, ja, hver eneste lyd som har rent fra jorden, som svette, skal spores opp, hver eneste dråpe skal samles i digre fat og bringes tilbake."

 - Fra Bisettelsen av Lars Saabye Christensen

 Akkurat det der har jeg tenkt litt på denne høsten, sånn, i forkant av El Cueros utgivelse av Justice Live. Jeg tenkte på dette med lyd og jeg visste at jeg hadde lest om det en eller annen plassen, i Bisettelsen så klart, for det er alltid Saabye som sitter med svarene. Jeg tenkte på dette med å ta opp lyd, denne prosessen hvor lyden som strømmer ut av høyttalere og monitorer blir fanga opp og ført ned på bånd eller i avanserte programmer på datamaskiner eller hva man nå gjør, jeg veit ikke, jeg har ikke peiling på hva det er eksakt en lydmann gjør, men lydmannen kan åpenbart fange opp alle disse lydene som til sammen utgjør musikk, som til sammen utgjør den konserten vi så i mai 2013 - eller tilbake i 1975 på Hammersmith Odeon for den del, alt er mulig når man er lydmann og står bak kontrollbordet. Jeg tenkte på dette med lydbølgene som strømmer ut i lokalet og videre ut i rommet, slik som Saabye skriver, før dem blir borte for oss og det eneste vi kan gjøre, er å prøve å huske det. Så begynte jeg å tenke på at en lydmann faktisk kan fange disse lydbølgene opp før det er for seint og han kan konservere og bearbeide dem og legge dem i et format som gjør det mulig for oss, som har et behov for å gjenoppleve og ikke glemme noe som helst, til å høre disse lydbølgene om og om igjen. Og jeg får El Cueros liveskive i henda og kjenner hjertet i halsen, er det kanskje ikke dette jeg har venta på siden den første gangen jeg så dem live, på Café Onkel & Vennene hans i Kristiansund tilbake i 2009, og jeg innså at dette er et av de bandene som man virkelig kjenner fysisk. Som ikke lar deg gå ut av konsertlokalet før kroppen din er mørbanka og hjertet ditt knust i tusen biter før det blir teipa og reparert og satt sammen igjen. Dette er et av de bandene og først fire år etter at jeg innså det der, så sitter jeg med liveskiva deres i henda og er lykkelig og nervøs bare fordi jeg bryr meg så jævla mye om det.

 Men det jeg faktisk har tenkt aller mest på, er hvorvidt noe annet har klart å snike seg med på opptakene. Det har garantert ikke det, men jeg liker allikevel tanken på det. Jeg som setter på skiva og "Stay"er åpningssporet - et hyggelig velkommen, dette blir en sabla bra fest - og hører du menneskene som skåler i forventning over bandet som er kommet til byen, dette har vi venta på lenge, hører du gleden fra bandet, smilene mens dem speller, skuldrer som blir senka hos publikum og de tekstmeldingene som blir sendt med beskjeder som at "dette lover bra" eller "glad for at jeg dro". Kan du høre alt det der? "Yellow Moon", spor nummer tre og fremdeles og kanskje for alltid skal den komme altfor tidlig i setlista, og nå hører jeg det faktisk. Hører skrittene våre i de tomme gatene vi går aleine, hvor ensomt kan det bli. Hører lyden av hjertene våre slå og slå og slå, og aldri slutte å slå, i de trange brystkassene våre. Drømmene våre som er det hjertene våre slår så innmari hardt for, nesten på trass, ikke sant, og hvor langt oppe dem henger, nesten umulige å få tak i. Jeg hører alt det der for jeg har gått de gatene og hjertet mitt har slått for så jævla mye, og det bare fortsetter å slå. Kan du høre det?

 Hører du dem som kliner bakerst i lokalet, hu som søler øl på venninna si, og fikk du med deg den idioten som dansa limbo i bar overkropp rett foran scenen. Hører du lyden av et band som har reist landet opp og ned, på kryss og tvers og så tilbake igjen, et band som vender tilbake for å spelle skjorta av seg og buksene av deg. Hører du dette bandet, som sliter strengene av gitaren idet "Hate will get us nowhere" har endevendt på lokalet, som en vill orkan, igjen står vi og veit ikke helt hva som nettopp skjedde, vi veit bare at pulsen er i hundre, kroppen sitrer, det er noe som sitter igjen og det vil ikke gi slipp. Hate will get us nowhere og vi begynner nesten å tro på det, som om vi faktisk kan oppnå noe med det om vi bare gjentar det om og om igjen. Hører du lyden av dette bandet som overbeviser oss om ting vi ikke trodde på, som brekker bein og flytter bord og stoler så vi kan slippe til, slippe ut det vi ikke var klar over at vi tok med oss da vi dro for å se konserten. Hører du lyden av dette bandet og tårene som blir felt for det, hvor mjuk er det mulig å bli i kantene av et band som er så hardtslående som El Cuero? Hører du lyden av så mye lidenskap, så mye blod, svette og tårer, latter og hvor mange ganger er det mulig å få med seg El Cuero på konsert (det begynner jo å bli en del ganger nå, ikke sant) - og tenk da, at alt det der er komprimert inn i ei skive som jeg holder i henda mine og jeg balanserer mellom lykke og nervøsitet for akkurat så mye bryr jeg meg.

Rules for a cowgirl

1. Keep moving

2. 10 people per bed limit

3. Moonshine cures all

4. Always stop for BBQ

5. Ride into sunsets

6. Never fall in love

7. The sky is your blanket

8. The stars are your light

9. Always leave, eventually

Always leave, eventually


Bilde: Vilde

Prøver å huske åssen jeg håndterer Oslo, men jeg har glemt det meste. Men altså, jeg gleder meg til det blir stille rundt meg og til det blå regnet begynner å falle for da skal jeg skrive. Om begynnelsen og slutten og om det er mulig å skrive noe til det bedre. Jeg skal få det til, lover.

Øyboar


Bilde: Siv Torvik

https://soundcloud.com/yboar/mae-og-mine-falne

Det lille sommerbaserte bandet mitt. Sjekk ut "Fjørå kom fort" og "Mæ og mine falne", og lik gjerne sida vår på Facebook. Dette er det smarteste jeg kunne ha funnet på å gjøre i en sommerferie.

Og du er ikke snill, du bare later som


Bilde: Elida

Rema 1000 og The Gaslight Anthem på høyttalerne mens jeg kjører Jordbæra og ser sola gå ned der ute i havet, horisonten og det finnes ingen horisont slik som den i Kristiansund. Bandet jeg blei med i - Øyboar - og sanger til havet, til øyene våre og til mine falne rockere. De stygge og de vakre rockerne. Raserer blomsterbedene til parkvesenet fordi vi tror jeg blir happy av det, og dynker håret i rød Bacardi Breezer idet "Dirrty" blir spilt og jeg står midt i den svette klynga på dansegulvet. Jeg er blå halvparten av tida og tenker at det er greit. Den tredje sommeren på rad hvor jeg ligger i senga og stirrer på stjernene i taket og leser om igjen det seksten, sytten og atten år gamle meg skreiv på veggene da jeg var sinna på verden. Skal heve ambisjonsnivået ett par hakk og hvem veit - kanskje klarer jeg også å strekke meg litt høyere for i januar i fjor fant jeg ut at det var på tide og det synes jeg fremdeles. Og av og til nynner jeg på tekstlinjene til Kaja Gunnufsen; "Og du er ikke snill, du bare later som / Det samme gjorde jeg da jeg sa jeg kom" for noen ganger er jeg bare så forbanna slem.

Dette er de stille dagene

En gang i juni 2008 starta sommerferien og jeg gikk ut av den blå skolegården og Bruce Springsteens "Magic" var soundtracket for den tida der. Springsteen som brakte bandet sammen igjen og det var det jeg trodde på - at ting kan hentes tilbake igjen. "The Devil's Arcade" og jeg satt på bussen og så refleksjonen av grønne bjørketrær og solskinn i glassvinduet og dissonansen i det albumet er "Terry's Song". Det gjemte sporet om en avdød mann som betydde alt og Bruce må ha begynt å ane at ingenting varer evig.

 "They say you can't take it with you, but I think that they're wrong/'Cause all I know is I woke up this morning and something big was gone"

 Vi har så mange somre bak oss, og enda flere lengre frem. Men det er "Yellow Moon" som siden 2011 ikke har sluppet taket, som aldri kommer til å gjøre det, og det er faktisk helt i orden for meg. Å kjøre de tomme gatene seint om kvelden og det er den som spilles og jeg kan gjenta meg til det kjedsommelige om akkurat den greia der. Den greia med "Yellow Moon" og fremdeles har jeg ikke skjønt den og forhåpentligvis kommer jeg aldri til å gjøre det heller. Jeg bare fortsetter å gi den ord, et språk og jeg fortsetter å stå like uvitende tilbake og det er helt i orden for meg. For det er "Yellow Moon", tomme gater og hjertet mitt som vokser seg altfor stort.

 Juni 2012 og jeg lå i senga på studenthybelen og kjente sola som varma inn gjennom vinduet. Satan, så hett det var og Jorunn hadde nettopp vært på besøk og jeg hadde vist henne Springsteens "Wrecking Ball" og sagt at denne gjør meg så innmari lykkelig og hun hadde spurt "du liker sanger som handler om hjemme, gjør du ikke?" og jeg husker ikke lenger hva jeg svarte, om jeg svarte, i stedet satte hun på Patti Smiths Wave. Spor nummer to var den fineste låta, sa hun - "Dancing Barefoot" - og det var noe med den gitaren og vokalen og helt på slutten når Patti synger om og om igjen Oh god I fell for you og den setninga satte seg fast i huet mitt og har ikke sluppet taket siden. Og dem dagene seinere, tidlig i juni og vi hadde overlevd litteraturvitenskapelige grunnlagsproblemer og sommerferien var bare en hjemmeeksamen unna, så lå jeg i senga, var klam på grunn av varmen som invaderte rommet, og jeg hørte på "Dancing Barefoot" - hørte Patti synge Here I go and I don't know why - og jeg syntes verden var rar for det var minst tre personer jeg ikke skjønte meg på, på det tidspunktet og jeg hadde en gryende eksistensiell kjærlighetssorg for hele verden, men hvem kan vite når sånt slår inn. Hvem kan vite når alt plutselig er helt annerledes og hvorfor. Og tittelsporet, ikke minst. Den dramatiske pianospillinga og Patti som nesten høres sjenert ut, som ei lita jente og det er rart for Patti er så jævla tøff samtidig som hun er sårbar og jeg tenker faen, for en bra måte å balansere alt på og jeg ønsker jeg kunne balansert mitt på samma måte.

 "Hi, hi, I was running after you for a long time/I, I was watching you for, actually, I've watched you for a long time/I like to watch when you're walking back and forth on the beach/And the way you, the way your cloth looks, I like"

 For den tida der var rar, ikke sant. Og husker dere jeg skreiv det - hvordan de dagene skulle låte i all ettertid? Jeg sa Neil Youngs "Cowgirl In The Sand" og Patti Smiths "Dancing Barefoot". For jeg var Springsteen og jeg hadde rett. For det er musikken jeg hører når jeg ser tilbake på det nå, ett år seinere. Det er den skjøre gitaren helt i starten på "Cowgirl In The Sand" og Patti som messer om og om igjen Oh god I fell for you. Og jeg tror soundtrackene legger seg lag på lag over livene våre, at for hvert år som går så kan vi legge til ei låt til, ei låt som påberoper seg retten til å kunne si noe om hvordan vi har det, hvordan vi føler det, om hva som verker på innsida av kroppene våre og hva vi lengter etter å brøle ut til hele verden, og etter mange nok år har vi ei spilleliste som varer et helt liv. Har vi ei spilleliste som forteller om et helt liv, eller i det minste en viss periode av det livet.

 Og akkurat nå er det spillelista mi for juni som opptar meg. De tidlige dagene i juni, når jeg har fått lesesal og pensum i vranghalsen og alt jeg lengter etter er den milde sommerbrisen mot huden og kaldt øl. Dette er de stille dagene. Når ingenting egentlig skjer, men så skjer det så jævla mye allikevel og jeg har lyst til å brøle det ut til verden, men det er ikke min rolle å spille, så jeg overlater manuset til Brian Fallon og resten av gutta i The Gaslight Anthem for dem får det til, dem kan gjøre det for meg. Og når dem synger "Come July, we'll ride the ferris wheel, go round and round and round. And if you never let me go, well, I will never let you down" så har jeg liksom fått sagt det jeg vil si da. Sjøl om det ikke nødvendigvis er noen som får det med seg, for som sagt - dette er de stille dagene.

 Dette er juni 2013 og det er ikke nødvendigvis de låtene om hjemme som spilles mest og som spiller størst rolle. Men jeg tviholder på soundtracket mitt, for du kan ikke fjerne lyden fra livet ditt. Vi må ha lyd til å fylle de stille dagene med mening. For jeg trenger Springsteen og låtene om hva enn hjemme nå er, låtene om savn og jeg har lært at det kommer ikke noe godt ut av å savne. Jeg trenger Neil og Patti fordi dem for meg står som to motpoler da jeg i fjor så opp på den blodrøde himmelen i Kristiansund og sa jeg hadde kjærlighetssorg for hele verden og jeg kommer aldri, aldri, aldri til å glemme akkurat det der. Og jeg trenger The Gaslight Anthem, og ikke le nå, men, dem får meg til å føle meg ung. Ikke ung slik jeg er nå, men ung på en måte jeg aldri var fordi heller ikke det var min rolle å spille. Jeg fulgte et annet manus og først nå oppdager jeg at rollebesetninga var mye større enn jeg trodde.

 Dette er de stille dagene. Hvor jeg føler meg ung og gammal på en og samma gang. Hvor alt går til helvete igjen og igjen, og alt tar slutt igjen og igjen, men så veit jeg, alltid, at det ordner seg til slutt. Og så gir jeg disse dagene et soundtrack - så jeg husker hva jeg har gjort.

And if you never let me go, well, I will never let you down


Bilde/tekst: privat

Sommerferie igjen og jeg tar tråden opp fra der jeg slapp den sist. Om noe sånt er mulig?

Jeg ville ta Oslonatta vår tilbake

Jeg ville ta Oslonatta vår tilbake. Jeg ville få deg til å huske hvor varm jeg kunne være i november og hvor kaldt ølet kunne smake de siste heite dagene i august. Kanskje hadde jeg glemt mer enn jeg huska, men jeg huska smilet ditt og henda dine og jeg ville aldri, aldri, aldri at du skulle gi slipp. At du skulle forsvinne. At du skulle slutte å bry deg. At du ikke lenger skulle ha trua på meg. For jeg trengte at du hadde trua på meg. Slik jeg trodde på deg og hvor var du da jeg sendte drømmene mine til månen. Vi sa fuck resten, fuck røkla og jeg slengte med et fuck patriarkatet i tillegg, bare fordi jeg kunne og ville og hadde faen i meg nok til å gjøre det, og du sa at den feminismegreia hadde du aldri hatt sansen for og jeg lot være å irritere meg for jeg ville aldri, aldri, aldri at henda dine skulle gi slipp. Jeg ville ta Oslonatta vår tilbake sjøl om det ikke var vi som paraderte gatene, i stedet lå de helt stille for oss og de løse fuglene må ha funnet et rede for natta for det var alltid bare jeg og du som var ute og fløy. Det vil alltid være noen andre som kan sette fyr på verden, vi satte bare fyr på oss sjøl og jeg så ilden bli til aske og tenkte at dette går så innmari fort, det er umulig å holde følge og de høylytte drømmene mine var plutselig blitt så stille. Gatene på St.Hanshaugen var blitt våte, jeg hørte regnet slå mot vinduet og ute var det i ferd med å bli mørkt og alt jeg ville, var å ta Oslonatta vår tilbake.

"You gotta let 'em hear you in Jersey, man"


Bilde: Jo Lopez

Jeg fikk tallet nummer tjue skrevet i tjukk sprittusj på høyre hånd og jeg kan sverge at jeg kjente hjertet mitt lette fra Fornebu og fly høyt, høyt opp mot den blå Oslo-himmelen. Jeg kjenner det i magen når jeg sitter på bussen tilbake til Nationaltheatret og på t-banen opp til Blindern. Jeg har ingenting å gjøre her på lesesalen for jeg klarer ikke å konsentrere meg om noe som helst uansett. For nå er det Springsteen det handler om og om tre dager er han er, er han på Telenor Arena og da er jeg nummer tjue i køa (det beste nummeret jeg har hatt siden jeg så ham for første gang i 2008) og den ex.phil-oppgaven er litt ufrivillig gjemt bakerst i huet for akkurat nå har hjertet mitt hovna opp til dobbel størrelse fordi Springsteen snart er i Norge. Åh, jeg svever.

Er du feminist?

Si ja:

Om det du vil er å ha fullt og helt kontroll over ditt eget liv. Om det er du som er sjefen. Er du sjefen? Bra.

Om du er fri, vil bli fri, er på vei til å bli fri, drømmer om å bli det - samma faen, si ja.



Om alt det over stemmer, kan du fremdeles:

Like å være feminin. Du kan fremdeles sprette ei pils eller ta et glass vin mens du pynter deg til fest og spiller høyt den låta som får deg til å føle deg innmari sexy.

Å være feminist er å være bevisst over deg sjøl og kroppen din. Det er å vite hvor dine grenser går og aldri pushe dem på andres premisser.

Å være feminist er å vite at du i bunn og grunn kan klare deg sjøl. Ikke vær konstant avhengig av at noen alltid må fortelle deg hvor god, dårlig, smart eller flink du er.

Å være feminist er å kunne si "nei takk, jeg kjøper min egen øl", men også å ta i mot uten å føle et press for å gi noe (og i hvert fall ikke seksuelt) tilbake.

Dette er gatefeminisme for jeg vil at søstrene mine skal forstå det (og meg sjøl, for disse ismene er faen ikke greie å hanskes med).

Du skal stå for meningene dine. Det er greit å la være å le når gutta på jobben, skolen, vorset eller nachet slenger dårlige spøker med et negativt ladet innhold om (jenters) seksualitet og kropp. Det er ikke kult og det er ålreit å vise det.

Og det er greit å være redd for å gå hjem seint om kvelden når det er mørkt ute og du ikke veit hva som venter rundt neste hjørne. Det er ikke alle som mentalt kan tru at dem er Lisbeth Salander (og det ligger jo en risiko i det, så klart). Men vit at den redselen du kjenner vibrerer i hele kroppen, er en redsel skapt av menn som ikke respekterer deg fordi du er kvinne. Det er menn som trenger noen å dominere fordi de ikke får det til på noen andre områder i livet sitt. Disse mennene er små, husk det sjøl om du er redd.



Men du skal ikke hate dem. Faen, elsk dem. Elsk de mennene og gutta som er gode mot deg. Som respekterer deg og ikke vil deg noe vondt. Far, bror, kjæreste og elsker.

Du er fremdeles feminist sjøl om du vil knulle. Sjøl om du liker at han er sjefen i senga og du ikke har noe i mot å gi en blowjob (men om fyren nekter å gå ned på deg, er han faen ikke verdt å ta vare på).

Du skal være kick-ass. Du skal være sjef. Det er ikke farlig å være best i noe. Gå ut og bli best i noe, hva som helst.

Ikke bry deg om de sosiale normene som blir tredd nedover huet på deg. Om du synes hu siste coverjenta til Det Nye var altfor tynn, steng det ute, drit i det. Du er best når du er deg sjøl. Kle deg i det du vil, hør på den musikken du liker best og les de bøkene du finner mest glede i. Ikke la noen fortelle deg hvordan du skal være.

Ikke la noen bestemme over livet ditt, kroppen din, valgene du tar og drømmene du har. Ta vare på dem som backer deg og får deg til å smile. Vis fingeren til de som gjør det motsatte. Dem er ikke verdt det uansett.

That's the way the road dogs do it - light 'til dark


Bilde: Marte Steffensen

"Jeg trodde jeg hadde deg i min hule hånd / men kanskje tok jeg feil / kanskje løper jeg i ring og / hver sving jeg runder er en reprise / av noe ekstremt nært og innmari stygt / Det er meg og min falne rocker / det er jeg som prøver å sette merker / kan du merke det / merka du det den gangen den enslige trubaduren / sang at det bare er kjærlighet som kan knuse hjertene våre / merka du det da / hvordan jeg sank ned i gulvet og / ikke fant noen vei opp igjen og / om det ikke er kjærlighet det er snakk om / nei / bare mørkt øl, enda mørkere blikk / og Lana som hvisker meg mjukt i øret / spør / om jeg har funnet monsteret i meg sjøl ennå / hvordan får du det til / å knekke hjertet mitt gang på gang / om det ikke er kjærlighet det er snakk om"

Med hjertet utenpå skjorta og musikken i blodet

Oktober 2011 og jeg står på Rockefeller og tenker at nå er dem der. El Cuero kan ikke bli bedre, From Mountains to Sand tok sommeren min med storm, jeg husker den sommeren som om den var i går, og nå kan de ikke bli bedre. El Cuero har klart det og jeg gliser med det tomme ølglasset i hånda og en drøss kristiansundere rundt meg for de spiller alle favorittlåtene mine på rekke og rad. De låtene jeg har elska, de låtene jeg har sovna til om nettene, de låtene jeg har spilt høyt dag etter dag og lillesøstra mi kunne til slutt nesten teksten til "The Road Goes On". Oktober 2011 og jeg var 19 år og sto på midten av alt i livet, men den konserten med El Cuero lovde meg at alt ordner seg til slutt. 19 år og jeg skreiv at El Cuero er lyden av Kristiansund, lyden av et vilt og berusende hav og innerst inne mente jeg kanskje at de var lyden av hjemme også. Som om jeg hadde glemt følelsen av å stå ute på gata etterpå og ikke vite hvor jeg skulle gjøre av meg fordi jeg ikke visste veien hjem.

Mars 2013 og om dere ikke har hatt fått det med dere nå, så er det for ille, for El Cuero har gitt ut sitt fjerde album - Victor's Justice - og nok en gang var det Rockefeller som sto for tur. Er det mulig å toppe et album og en konsert som rommer en hel sommer og to forelskelser minst? Det veit du ikke før du kan se tilbake og si at jo, den perioden av livet mitt er den skiva. Og det er noen ting her i livet du må gjøre for deg sjøl. Konserten med El Cuero måtte jeg gjøre for meg sjøl. Gå aleine for det er noen ting jeg ikke vil dele med andre. Det er noen ting jeg må oppleve på egen hånd, hvor det blir feil å ha noen stående ved siden av meg. Det høres jævla ensomt ut og det er det kanskje også, men herregud, av og til trenger jeg et slag i trynet. De åpna med "Stay" og videre med "My Dark America" og jeg tenkte at kanskje går dette bra, kanskje vil dette bli en konsert lik alle andre. Der du kjenner det vibrerer gjennom blodårene dine og du ikke klarer å stå helt stille. Helt til Brynjar introduserte neste låt, fra den forrige skiva, og da visste jeg hva som kom. "Yellow Moon", låta mi, og jeg gråt allerede før de hadde begynt å spille den. Det er låta som presterer å spille en rolle uansett hva jeg sier, gjør og skriver. Det er låta jeg aldri slipper unna og jeg gråt for av og til holder jeg det ikke ut.

"I guard my heart 'cause no one sticks around/Sometimes I just wanna wake up with no one else around/Roll away the stone so they'll feel satisfied/When it's over and I'm finished I can die"

Jeg fylte det tomme ølglasset mitt opp med tårer og så måtte jeg le for er det én låt du ikke kødder med, så er det "Yellow Moon", men Brynjar begynte feil, han starta på andreverset og måtte synge det to ganger og jeg sto der og gråt og lo om hverandre. Du skal jo ikke kødde med den låta, ikke sant. Og nå veit jeg egentlig ikke hva mer jeg kan si. Det var første gangen jeg har grått på en El Cuero-konsert og da har de kanskje toppa en hel sommer og to forelsker minst, for jeg gråter aldri. Bare for Springsteen for Springsteen skreiv "The River" og Big Man døde. Ingenting varer evig og jeg blir mer og mer klar over det for hver dag som går.


Alle bilder: privat

Fra "Angels & Hippies (Dogtown)" til "Victor's Justice", "The Size Of Your Soul" og "The Long Road Home" og jeg tenkte at kanskje ligger det en vår og sommer i de låtene der. Soundtracket for alt som ligger framfor meg og "The Size Of Your Soul", den river på en god måte, ikke sant. "A Deadline In Your Soul" med Tuva Syvertsen som gjest og "Listen To The Radio" og fremdeles er jeg den idioten som skriver ned setlista bare for å huske det enda bedre i etterkant. Men det er greit, ikke sant, for plutselig kom Elvira Nikolaisen ut på scenen, de skulle spille "Baltimore", den fantastisk såre låta av Randy Newman. Låta jeg ikke får ut av huet nå om dagen, den sitter fast en plass og jeg må høre den ferdig så jeg kan konsentrere meg om andre ting. Klippet fra da de spilte den på Trygdekontoret kan bare ha vært en smakebit, for å stå der og faktisk høre den live var ti ganger bedre.

"Beat-up little seagull on a marble stair/Tryin' to find the ocean, lookin' everywhere/Hard times in the city in a hard town by the sea/Ain''t nowhere to run to, ain't nothing here for free"

"Hate Will Get Us Nowhere" og noe føltes utrolig feil fordi den kom for tidlig. Den låta er jo slutten og du kan ikke avslutte noe uten å ha fullført. Det er låta hvor du skåler med ølglassa og brøler hjertet ditt ut, gir alt en siste gang, men det var bare en illusjon for etterpå kom ekstranumrene og det er ikke riktig at det ikke er "Hate Will Get Us Nowhere" som avslutter. Satan, låta er jo uerstattelig. Antiklimaks.

Ekstranumrene: Et cover av The Black Keys som jeg ikke veit fordi jeg er verdens minst oppdaterte person, "No Seats At The Fillmore", "Junior In The Driver's Seat (Crocodile)" og "A Glimmer Of Hope". Og så var det over. Og i ettertid har jeg prøvd å forklare det. At dette var konserten og nå er de bandet. Men hvordan forklare noe man bare kan skjønne ved å ha vært der. Kanskje er det jeg som mangler orda og jeg gidder ikke lenger å sitere den svenske journalisten som så sine egne superlativer ligge og sprelle på gulvet. Men jeg kan gjenta meg for det får jeg faktisk til. For jeg har sagt at El Cuero er presens, El Cuero er nå. Skjønner? Og jeg er ikke sikker sjøl en gang på hva jeg mener med det, men jeg tror det handler om å gi hverdagen et soundtrack så du kommer deg gjennom den. Det er å holde system i rotet og ikke drukne i alt det som betyr jævlig mye og alt det som ikke betyr en dritt. Før fant jeg det hele tida ut på nytt, nå veit jeg det. At El Cuero er det bandet du eldes sammen med.

El Cuero har hjertet utenpå skjorta og musikken i blodet - de beviser det gang på gang på gang. Og Brynjar sang "Everytime I take a shot of you I wind up with a hole in my heart" og jeg gikk hjem og holdt på fryse i hjel, men var varm på innsida. Varm og kald og Rockefeller er verdens mest ensomme plass om du sjøl går inn for det.

Man, it's hard just to live


Bilde: privat

"Beat-up little seagull on a marble stair. Tryin' to find the ocean, lookin' everywhere"

Randy Newman - Baltimore og den coverversjonen El Cuero gjorde med Elvira Nikolaisen på Trygdekontoret for ett par uker siden - jeg får det ikke ut av huet. Jeg hører det om og om igjen og jeg får det ikke ut av huet. Det var rett før de spilte på Rockefeller og jeg skal jo skrive om det, det sa jeg jo, men jeg er ikke der akkurat nå. Det er ikke stille nok, ikke sant, samtidig som det ikke bråker nok i brystet mitt. Det må være sånn for at jeg skal kunne skrive noe om det, jeg må bare få den låta ut av huet og jeg må bare beholde følelsen i brystet.

Vi satt for dypt i det


Bilde: privat

Jeg har soundtracket for våren og en gang sa jeg til meg sjøl at om jeg bare holdt hodet klart og hjertet jævlig kaldt, så ville det gå bra. En gang var jeg atten år og hadde høylytte drømmer. Det er mer stillhet nå og jeg tenker at kanskje er det like greit. I ettertid har jeg jo uansett vært her. Teller det kanskje ikke for noe.

Er du med på å sende noe til månen


Bilde: privat

Det er innmari lenge siden sist - jeg veit. Jeg tenker at uansett hva jeg har å meddele så er det ikke godt nok om orda ikke er på plass. Orda er alt og av og til glipper de for meg som vann mellom fingra og andre ganger er de akkurat det jeg vil de skal være for meg. I det siste har det falt på plass. Virkelig. Inn i ei bunke dikt og ei notatbok som snart er fylt til randen og jeg gruer meg til å kjøpe en ny for den notatboka rommer 2011, 2012 og det som til nå har vært av 2013, og det er mye dritt og det er mye fantastisk mellom de to permene - det kan jeg si for sikkert. Jeg liker å tenke at jeg kan sende orda mine til månen. Jeg liker å se for meg at de lyser opp himmelen så den blir knallrød og alle vil måpe og tenke at dette er slutten mens jeg veit at det bare er begynnelsen. Jeg ønsker at jeg med orda mine kunne skrive oss til det bedre sjøl om jeg veit at det ikke er mulig for det er noen ting til og med orda mine ikke kan forandre. Det eneste de kan endre og kanskje til og med gjøre bedre er meg sjøl. Var vi kanskje ikke en algoritme jeg ikke fikk til å fungere.

Og når jeg først er i gang så kan jeg fortelle at jeg tar oppvasken mens jeg danser til Bruce Springsteens "Thundercrack". Og ikke bare det, jeg danser til den når jeg ikke tar oppvasken også. For det slo meg da jeg satt med den seineste biografien om ham at det er ingenting som gjør meg så lykkelig som Springsteen anno tidlig 70-tallet (og egentlig alle tiår du finner det for godt å plassere Springsteen i). Jeg kan fortelle at jeg fremdeles står i kassa på Rema og nå for tida og veldig lenge allerede har jeg ønska meg langt bort, men så kommer jeg på Mikhael Paskalevs "I Spy" og jeg blir glad, innmari glad, for det minner meg om våren i fjor. Oslovåren, Wrecking Ball og skinnjakka mi og nei, jeg liker ikke å snakke høyt foran ei forsamling. Vi tok toget til Drammen på fredag for å se El Cuero starte turneen sin på Buddys og jeg huska januar 2010, da vi vant billetter til konserten deres på Blå og jeg tok nattbussen nedover med El Cuero-skjorta på og hjertet hamrende i brystet. Jeg var 17 år, men ingen brølte høyere enn meg den kvelden og sjøl om snøen lå hardt på asfalten i Oslos gater så var det en selvfølge at det var skinnjakka jeg skulle ha på meg og ingen kunne ta fra meg at det var sånn det skulle være. Tre år seinere og jeg sitter på sidelinja og prøver å observere, prøver å se det på en helt ny måte og jeg får det faktisk til. Sett bort i fra "Yellow Moon" for da må jeg slippe ut det sukket som ligger så langt inn i meg og "Hate Will Get Us Nowhere" for jeg kan ikke unngå å snu meg for å si at nå kommer det. Nå kommer det og det er som om hele låta vibrerer på innsida av meg og det der er musikk som kommer fra da jeg var 16 år og på villspor og du lar ikke den musikken gå sånn uten videre. Om ei uke ser jeg Afrika på den andre sida av havet og det er øl og sol og folk jeg er så glad i at jeg nesten blir skummelt eiesjuk av å tenke på det. Vi sa dette er kick-ass og jeg tenkte at dette er det beste vi kan gjøre. Å reise så langt bort som mulig for fremdeles drømmer jeg om eksilet mitt. Om hytta gjemt inn i fjorden der du bare kommer til ved hjelp av sjøfart og jeg husker ikke hvor ofte ferga går, men jeg er ganske sikker på at den ikke går så innmari ofte. Det er det jeg drømmer om - havet og horisonten og fremdeles og kanskje for alltid; det der ute.

Jeg forbereder orda mine til denne våren. Til El Cuero spiller på Rockefeller 21. mars og denne gangen må det og skal det sitte bedre enn det noensinne har gjort. Til Springsteen spiller i Telenor Arena og jeg kjenner sommerfuglene i magen mens jeg øver meg på å lakke negla mine røde og tenker at jeg har innmari god tid. Til Lana Del Rey spiller i Oslo Spektrum og jeg vil og har allerede innlemma henne i mitt tekstunivers for hun har gjort akkurat det samma for meg. Jeg forbereder orda mine til denne våren. Til pilsen og latteren, pensumbøkene og den begynnende eksamensangsten. Og til alle de gangene jeg kommer til å se opp himmelen og si at jeg har kjærlighetssorg for hele verden. Og så har jeg bare det da.

After all the sin we've had, I was hoping that we'd turn back


Bilde: privat

#1: Sende noe til månen og håpe det kommer trygt fram.

"jeg vil begynne forfra og brenne på nytt"


Bilde: privat

Jeg går bare rundt og venter på at noe, hva som helst, skal skje. Samtidig er jeg sur på meg sjøl fordi jeg ikke sparker noe i gang. Et resultat av ingenting er at jeg leser innmari mye og det er jo i hvert fall noe. Og! Jeg har møtt Saabye. I teorien kan jeg leve lenge på den, men allikevel, nå må det skje noe snart.

You can be my full time daddy, white and gold

Jeg har ei venninne som heter Lana.

Les mer i arkivet » Mai 2015 » Mars 2015 » Juni 2014
Vi må ikke bli gamle

Vi må ikke bli gamle

22, Kristiansund

Oslo, studerer til å bli lektor. Jeg har tusen pils å knekke og enda flere ord å skrive ned. Og du skal få kalle meg Springsteen hvis du vil det.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits