vimaaikkebligamle

Bilde: PissePia

Festen er nesten over og eksamene nærmer seg med stormskritt. Jeg skal lese, trene, lese, jobbe, lese og drikke litt mindre øl enn hva jeg ellers ville gjort. Og mens jeg gjør alt det der, så skal jeg glede meg til sommeren kommer og jeg kan dra ut på Kristiansundsfylla igjen. Jeg skal bare overleve litteraturvitenskapelige grunnlagsproblemer først.

Kom nå.

"Det var å kjenne den vonde følelsen vokse i magen. Den jeg ikke kjenner nå lengre, men jeg kan fremdeles huske hvordan den hvilte tungt i magen og jeg ikke visste hva jeg hadde gjort galt. Og de gangene lytta jeg til El Cuero. Brynjar sang og det var alltid riktig, hver jævla gang, og han sang I stare at the ceiling and wonder when we'll talk og jeg tenkte at det der er meg og hun. Det er oss han synger om og alle de gangene vi har krangla og ikke kommet noen vei, men så har vi på en eller annen måte gjort det allikevel og kanskje er det fremdeles en hel del ting som ligger der i mellom oss. Usagt, men vi kan ikke snakke om det nå. Nå er ikke da og vi er ferdige med det og vi er bedre enn hva vi var den gangen og vi kunne vært best, men hvem er det som ikke tillater det? Er det meg eller er det henne?"

Tekstutdrag fra noe jeg har pusla med siden januar og som jeg begynner å se et resultat av. Det er gøy å gjøre noe kreativt igjen!

Det har gått åtte måneder siden 22. juli og den dagen da lille, trygge Norge ikke lenger var det samme. Åtte måneder, men det føles som i går. Åtte måneder og det er fremdeles like sårt. Åtte måneder og det eneste jeg noen gang har klart å uttrykke med ord, var en stakkarslig tekst rett etter at det skjedde og jeg og vi alle fremdeles ikke satt med all informasjon. Det gjør vi nå. Rettsaken startet forrige uke og media passer på å snu på hver eneste stein som er blitt lagt ned for så å presse det ut med fet skrift og store bilder på hver eneste forside jeg dumper bort i gjennom hverdagen. På en måte er det greit, for en god del av oss er stilt med en nysgjerrighet som må slukkes. På en annen måte er det ikke greit, for det er visse ting som ikke kan repeteres.

Noen ganger har jeg stilt meg selv spørsmålet om hvorfor jeg ikke klarer å skrive noe om det. Det eneste svaret jeg kan komme med til meg selv, er at det er for stort. Det er for distansert samtidig som det er så altfor nærme og derav blir orda mine fattige. Ja, det er distansert fordi jeg ikke var der selv. Jeg befant meg ikke ved regjeringskvartalet den fredagsettermiddagen da bomben smalt og jeg var ikke en av de AUF-erne som hadde enorme forventninger om sommerleir på Utøya. Allikevel står det meg nærme. Fordi den sorgen som dette har forårsaket er noe av det mest kollektive vi nordmenn i moderne tid har vært bort i. Det ramma oss alle. Vi alle kjenner noen som var der. Vi alle kjenner noen som virkelig følte det på kroppen. Og sorgen er kollektiv fordi dette ramma Norge som nasjon og demokrati. Og selv med disse tankene i bakhodet, har jeg ikke turt å sette meg ned og kjenne litt på hvordan det vil føles om jeg uttrykker meg gjennom ord.

Men nå gjør jeg det. Nå vil jeg skrive det.

Og jeg vil skrive om 22. juli. Om at vi var hjemme hos meg og at muttern ropte fra stua at vi måtte komme og se på nyhetene. Bombeangrepet hadde allerede skjedd - hva mer? tenkte jeg. Utøya. Ungdommer. Folk på min alder. Mennesker fra Kristiansund. Og der satt vi, i den trygge hjembyen vår, og så et kaos herske på tv. Ingen hadde anelse om hva som egentlig foregikk. Uklare bilder tatt fra helikopter. Folk som etterlyste venner på Facebook. Det var så jævlig uvirkelig, alt sammen. Dagen etter dro jeg til Oslo. Jeg skulle se på hybler til jeg skulle flytte dit selv. Jeg grua meg, hadde ikke lyst til å besøke byen som for bare et døgn siden hadde vært sentrum for et uvirkelig scenario. Da jeg gikk ut av Oslo S, den plassen hvor det vanligvis stimler av folk og byens løse fugler, herska det stillhet. Aldri har Oslo vært så død. Sola skinte, men det telte ikke for noe.

Nå.

Jeg vil skrive at jeg sjeldent er nede i sentrum. Jeg har ikke vært utenfor Tinghuset, men en av disse dagene skal jeg dra ned dit og legge ned ei rose sammen med resten. Jeg vil si at jeg sjekker nyhetene, men det er ikke alt jeg får med meg. Det er ikke alt jeg har lyst å lese om. Men det jeg har mest lyst til å fortelle er at det er de folka som var der, som mista noen, som fremdeles kjenner det på kroppen fysisk og mentalt - det er de jeg tenker på. Det er de jeg griner for hver gang jeg leser en tekst eller artikkel relatert til de som var ofre, ikke han som er gjerningsmann. Tårene mine skal renne for de stemmene og historiene jeg vil huske. Det som er verdt å huske.

Bilde: Krister Sørbø

Susanne Sundfør med The Silicone Veil på repeat.

Blir boende her på St.Hanshaugen frem til 31. juli 2013 og kanskje enda lengre enn det.

Lektorutdanning i norsk og historie er førsteprioritet på søknaden min og jeg tror jeg kan komme inn for hu dama i infoskranken på det utdanningsvitenskapelige fakultet sa at dette er det lektorprogrammet med minst søkere.

Jeg er 3 444 kr nærmere en hval og havet i blekk på arma.

Bestilte én billett til El Doom & The Born Electric 12. mai på John Dee. Aleine, men det er halve moroa.

Må holde fremlegg om Szondi på tirsdag og jeg er like nervøs som da jeg hadde sangeksamen for første og siste gang.

Og på en måte så gleder jeg meg til å avslutte dette året med litteraturvitenskap. Ikke fordi det er jævlig, tvert om, men fordi jeg er så innmari gira på å begynne på lærerutdanninga mi. Jeg har trua alle og enhver om at jeg skal bli lærer siden jeg gikk i 9.klasse og tanken på at det hele skal starte om noen knappe måneder, får beina mine til å levitere ett par centimeter over bakken. Og det i mellom er bare en lang rekke utfordringer og sjanser som jeg skal gripe og gjøre det beste ut av. Misbruk av alkohol med fantastiske folk, eksamener i fleng og jeg må gjennom det, jeg veit det, og en sommer i Kristiansund som blir ulik alle de andre som har vært til nå. Fordi jeg kommer hjem og det er noe helt annet enn å allerede være der. To konserter med Springsteen og hjertet mitt dunker vilt avgårde når jeg tenker på det. Det er ingenting som tilsier at livet suger og om det gjør det, så sparer jeg det til de timene mellom trening og søvn.

Jeg har sett opp på himmelen. Sett hvordan skyene der oppe danner noe jeg ikke helt kan sette ord på. Noe som får meg til å føle at verden er så stor og jeg så liten. Men også at jeg kan være stor, bare jeg vil det nok. Alle de solnedgangene jeg grådig har tatt til meg her i Kristiansund, de kommer aldri tilbake, men jeg husker hver og en av dem og hvordan hver eneste en fikk hjertet mitt til å knekke i tusen biter hver bidige gang jeg gikk nedover Konvallveien og stilte meg opp bare for å se. Jeg tar i mot dem, men de tar i mot meg enda mer. Nesten så jeg kan synke inn i dem, men aldri helt, ikke sant. De er så nærme og samtidig så jævlig fjern og uansett hvor mye jeg strekker armene ut mot dem, så når jeg aldri tak i dem.

Jeg veit at de liker langt hår. Men i dag klipte jeg av så mye at det ikke lenger er langt og det føles som om jeg lot noe mer enn bare lokker falle mot gulvet da jeg gjorde det. Av og til må man legge fra seg den bagasjen som viser seg å være for tung før man kan fortsette videre. Kanskje er det å klippe håret en måte å gjøre det på. Det veit jeg ikke ennå for jeg sitter aldri med svarene før lenge etter jeg har stilt alle de spørsmålene jeg egentlig ikke vil få besvart.

Bilde: privat

Vi er halvveis i mars, sola skinner her i Oslo og det føles som om det er vår på ordentlig. Bikerjakka blir hyppig brukt og Wrecking Ball blir spilt flere ganger om dagen. Jeg står opp, setter på plata og spiser frokost. Jeg går for å ta 21-bussen til Bislett og trikken opp til Blindern og jeg sitter der på lesesalen og skriver oppgave, møter opp på seminar eller forelesning. Tar notater mens jeg drodler i margen og skriver verselinjer fra Easy Money som konstant surrer opp i hodet. Den er så festlig og jeg nynner There's nothing to it, mister, you won't hear a sound. When your whole world comes tumblin' down. Jeg sitter i kassa på jobb en til to dager i uka og tenker at motivasjonen er tilbake, dette går bra, vi har tilbud på to avokadoer for bare ti kroner og jeg slår inn 783 ganger to fortere enn du aner. Jeg går til trening og gjør så godt jeg kan før jeg går hjem igjen. Jeg sitter på fest, drikker pilsa mi og av og til er det ingen som sier noe på at jeg setter på Springsteen og når det skjer, så smaker den pilsa enda litt bedre og festen blir hakket morsommere. Det er sånn det er her i Oslo og det er mars og ting er liksom i ferd med å skje, ikke sant.

Og det som skjer er: Natt til mandag norsk tid i Atlanta og Bruce Springsteen & The E Street Band hadde sin turnéåpning. Jeg satt på lesesalen og leste beskrivelser av konserten. Anmelderne skriver at det er som om de har vært på veien hele tiden, som om det ikke har gått nesten tre år siden forrige gang. Jeg så filmopptak av Bruce som starter hele showet med å introdusere seg selv som "He's sexy and he knows it" og jeg tenker visst faen er han det. Men det fineste jeg får lese og se opptak av, er at Clarence fremdeles er med. I ånden. Bruce som starter opp den udødelige Tenth Avenue Freeze-Out og når han og bandet når det punktet der han synger When the change was made uptown and the Big Man joined the band, så stopper han opp. Han reiser hånda til værs og stopper hele sangen. Slik står han i ett minutt og i løpet av det minuttet brøler publikum så høyt de bare kan. Clarence er fremdeles med og Bruce sa i begravelsen hans "Clarence doesn't leave The E Street Band when he dies. He leaves when we die" og han har rett, så forbanna rett. Clarence er med og ingen kan noen gang erstatte verken ham eller Danny Federici. Jeg grein litt stille for meg selv på lesesalen i dag og var innmari glad for at alle andre satt dypt konsentrert om pensum.

Sånn er den tidlige våren her i Oslo.

For det var jo et pianorom, ikke sant. Den første gangen og jeg husker ikke helt hvordan vi havna inn på der, men jeg veit at jeg planla å få deg til å spille Are you listening for meg. Hadde hørt deg spille den før og jeg måtte høre den igjen for så fin var den. Jeg filma det og sa jeg kom til å sende den til Brynjar og du sa nei, ikke gjør det, men jeg gjorde det og du blei skikkelig sint. Men skjønner du nå hvorfor jeg gjorde det? For jeg husker fremdeles hva vi snakka om. Hva jeg sa til deg. Jeg sa at du var en av de jeg hadde trua på. Det sto jeg for og jeg står for det nå og akkurat i dag tenker jeg på hvordan jeg pusha deg. Prøvde å pushe deg i alle fall, for du er så innmari sta og umulig å overbevise om noe som helst. I hvert fall når det kommer til sånt. Og det der var meg og deg på et pianorom og det var desember da vi gikk vårt tredje og siste år sammen på musikklinja. Utenfor falt snøen og vi var så jævlig langt unna alt som lå foran oss, alt det vi ikke visste noe om, mens drømmene kanskje var de som var nærmere selv om de svevde høyt over oss. Og akkurat i dag tror jeg du har tatt et steg videre opp mot det som er din drøm. Er du ikke enig? Jeg skrev en gang til deg at jeg tror du kan strekke deg så høyt du bare kan. Opp og videre forbi der hvor ordene og kastanjene henger om hverandre, dit hvor det er så kaldt at varmere blir det ikke. Du er på vei, jeg veit det.

Jeg veit ikke hva som var før pianorommet. Jeg veit at vi ikke lenger har noe pianorom å gå til. Men allikevel er det ikke borte, det er ikke forsvunnet. Det er der, men i en helt annen form. Essensen av det for jeg trenger fremdeles noen som kan pushe meg og si at det kommer til å gå bra selv om jeg føkker opp og feiler. Vi sitter fremdeles ved pianoet og enten er det du som sier nei og jeg som sier jo, for faen. Eller omvendt, for vi er to om dette og du reiser ikke uten meg og jeg blir ikke igjen uten deg.

Og jeg kunne sagt det enklere, men jeg veit at du vil sette pris på dette og det haster for mye til at jeg kan skrive et brev som må reise fra Oslo til Melhus. Allikevel, jeg er så forbanna stolt over deg, Jorra.

Bilde: Elisabeth Torstuen

Now and then I think of all the times you screwed me over, but had me believing it was always something I'd done.

- Walk off the Earth - Somebody that I used to know (Gotye-cover)

Og jeg satt på fest til syv i morges og i natt en gang var det noen som satte på den sangen og jeg har hørt den før, det er ikke det, men jeg hørte den i natt og det var noe helt annet. For jeg satt nesten helt aleine, de andre sto ute på balkongen og røyka, man kan se Svoldergate 7 fra den balkongen, og jeg satt der aleine og hørte den liksom på ordentlig. Jeg oppdaga at låta er innmari fin og jeg oppdaga at jeg ikke hadde fått noe melding, at jeg ikke kom til å få det heller og jeg skjønte at jeg hadde beregna feil. At jeg alltid beregner feil.

Jeg er tilbake. Jeg har vært tilbake. Tilbake i Kristiansund, tilbake på Nordlandet ungdomsskole. Det var der mesteparten av tida mi gikk, akkurat slik jeg hadde tenkt. Fra åtte til fire hver dag. I små klasserom og på skolekjøkkenet. Enere og tiere, å skrive dag, dato, måned og årstall på tavla, å bake aniskringler og at læreren bemerker at jeg lager sikkert ikke så mye mat på hybelen min. Jeg kan omtrent hele teksten til Langemanns sang fra Kaptein Sabeltann og det blei så mye at jeg etter hvert fikk sansen for det selv. Alt det der og enda mer har jeg gjort. Når det ikke var det jeg gjorde, når det var et hull i timeplana mi, satt jeg på lærerværelset. Slik jeg så mange ganger har sitti før. I de mjuke stolene med oransje trekk. Gamle, men gode, så gode at jeg den ene dagen sovna og våkna av at en lærer kom inn for å hente seg mer kaffe. Jeg har lest Proust med fem minutters mellomrom for det kom alltid noen innom som jeg kunne slå av en prat med. Gamle som nye, for jeg tror alle uansett har fått med seg hvem jeg er. Og det er greit, for av alt det jeg har avslutta så er ikke Nordlandet ungdomsskole en av dem, kommer aldri til å bli en av dem, jeg kommer ikke til å gi slipp og jeg veit at den ikke gir slipp på meg heller. Jeg var jo den som alltid vendte tilbake, som ikke ville gå og mot alle odds ble jeg sluppet inn igjen. Det er jævla merkelig, jeg veit, men om noen hadde oppdaga det jeg oppdaga, så ville de skjønt det. For jeg har sitti der, ikke sant. I stolene, skolegården, korridorene og hallen. Jeg har sitti der når det har vært helt tom og uutgrunnelig stille og hadde noen andre gjort akkurat det samme som meg, så ville de hørt hvordan den gamle bygningen i seg selv lever og pulserer, at den har, ikke én, men flere hundre historier å fortelle. De jeg er på jakt etter hver gang jeg vender tilbake til verdens fineste plass.

Men Kristiansund var ikke bare det. Kristiansund var alt det andre også. Å se igjen mine fineste venner, dra ut på fylla med dem og våkne nesten morgen og angre meg på at jeg gikk med på at Dirrty skulle bli spilt. Å spise frokost og middag med mamma og pappa, og jeg fortalte at jeg har begynt å spise frokost igjen, har ikke spist det på sikkert tre år, og de blei så innmari glade at de nesten begynte å grine. Å råne med Jordbæra, full kontroll, men stereoen funker ikke lenger så jeg måtte synge Ah, home, let me come home. Home is wherever I'm with you for egen hånd. Gikk bra, det også. Kristiansund er å komme hjem og ha forventinger om én ting, men å bli skuffa, så skuffa at det er på grensa til kjærlighetssorg, men jeg tillater det ikke, stenger det ute, for jeg har tusen andre ting å skrive om og tenke på.

Og nå er jeg tilbake i Oslo igjen. Jeg har flytta til St.Hanshaugen, jeg klarte å ta i mot alle de ballene jeg kasta opp i lufta, og jeg er happy. Snøen har falt igjen, men er i ferd med å smelte bort og det er bra for jeg nekter å ta på meg vinterklær en gang til. Springsteens plate er rå og den blir bare bedre og bedre for hver gang jeg hører den. Og selv om de neste to ukene kommer til å bli depressive fordi jeg har to kvalifiseringsoppgaver som skal skrives, så er ikke livet så jævlig ille.